Alf Knudsen
Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.
Født
Død
Foreldre
Matrosrulle
Kjønn
Nasjonalitet
NorgeFødested
Bosted
Relasjon til fylke
Flåtetilhørighet
Tilknyttet mønstringsdistrikt
Har stillinger
Annet
- Deltok i 2. verdenskrig
Alf Knudsen
Matros hovedrulle 3576
Fartstid 2.verdenskrig:
Lettmatros / Matros M/T STIKLESTAD av Oslo. Rederiet A.F. Klavenes. påmøstret 9.9.1938. avmønstret Desember 1939.
Dekksmann M/S ØYA av Lillesand. 1941.
Da England og Frankrike erklærte Tyskland krig den 3.september 1939, var Alf Knudsen var påmønstret M/T STKLESTAD. Båten lå da på reden i Constansa i Romania. STIKLESTAD var lastet med 17000 tonn bensin for Tyskland. De fikk nå ordre om å gå til Trieste i Italia og losse der. Lasten ble losset direkte i jernbanevogner med adresse Tyskland. Etter skipet var losset, seilet de med ordre for å laste ny last i den amerikanske Gulf. Etter noen døgn i sjøen ble skipet praiet av en fransk jager i Middelhavet og ført inn til Alger i Nord Afrika. Skipet ble beslaglagt og det ble satt prisemannskap ombord, og montering av kanoner på skipet startet.
Det norske mannskapet ble avmønstret og sendt hjem i slutten av 1939. I januar 1940 ble Alf innkalt til marinen. Den 2.februar 1940 møtte han om bord i KNM HARALD HAARFAGRE som da lå i Horten.
Etter rekruttskolen ble han beordret om bord i minesveiperen KNM DJERV som mitraljøseskytter. Båten var da stasjonert som vaktbåt ved Håøya, utenfor Bergen. Da Tyskland invaderte Norge 9.april fikk DJERV ordre om å gå til Sognefjorden og slutte seg til de norske marinefartøyer som befant seg der. Hovedoppgaven var å hindre tyske fartøyer i å trenge inn i Sognefjorden og landsette tropper som kunne falle de norske stillinger på land i ryggen. Den 20.april begynte tyske fly å gå til angrep på de norske sjø-stridskreftene i fjorden. Jageren GARM ble bombet og ødelagt. I begynnelsen av mai fikk de gjenværende fartøyer ordre om å forlate Sognefjorden. DJERV slapp opp for bunkers, og mannskapet fikk ordre om å senke båten. DJERV ble senket utenfor øya Kvamsøy. Mannskapet bega seg nordover for mulig å slutte seg til de norske styrkene som ennå kjempet i Nord Norge. Den 7. juni forlot Kongen,Kronprinsen og regjeringen landet og kampene i Nord Norge opphørte. Mannskapet på " Djerv " hadde ikke annet å gjøre enn å begi seg hjemover.
Høsten 1941 kom Alf Knudsen med i den militære motstandsbevegelse på Sørlandet med major Arne Laudal som øverste sjef. I desember 1942 begynte opprullingen av den såkalte "Sørlandssaken" , og den 20.februar 1943 ble Alf Knudsen arrestert. Etter oppholdet på Arkivet i Kristiansand, Grini og Kongsvinger festning, ble han sendt som N.N.Fange til Tyskland den 9.desember 1943. Han kom ikke tilbake til Lillesand før 2.verdenskrig var over.
Se komplett historie:
Den andre verdenskrig 1939-1945 slik jeg opplevde den. Som sjømann, marinesoldat, Mil. Org. mann og som krigsfange.
Fartstid etter 2.verdenskrig:
Matros/ båtsmann M/T BENOIL av Kristainsand. Bent Rasmussens rederi. påmønstret. 21.8.1947. avmønstret ???
Den andre verdenskrig 1939-1945 slik jeg opplevde den. Som sjømann, marinesoldat, Mil. Org. mann og som krigsfange.Mitt navn er Alf Knudsen, jeg er født 7. november 1920 på Sandsmyr i Vestre Moland, som nå er slått sammen med Lillesand kommune. Det jeg her vil fortelle, er hvordan jeg opplevde den andre verdenskrig 1939-1945.
Den 1. september 1939 gikk som kjent Tyskland til angrep på Polen, og 3. september erklærte England og Frankrike Tyskland krig. Jeg var da påmønstret motortanker, av Oslo og lå på reden i Constanta i Svartehavet. Vi hadde 17ooo tonn bensin ombord og var klar til å gå til Tyskland. Nå fikk vi ordre om å gå til Trieste i Italia og losse der. I Trieste losset vi direkte i jernbanevogner med adresse Berlin, Bremen og Hamburg. Etter at vi hadde losset, gikk vi for å laste i den amerikanske Gulf. Vi var ikke kommet mange døgn ut i Middel- havet før vi ble praiet av et fransk krigsskip. Båtens papirer ble undersøkt og vi fikk lov til å fortsette. .Dette var ved middagstider og på en søndag. Det franske krigsskipet fulgte oss hele ettermiddagen, og ved 18-tiden kom det opp ved sider av oss og kjørte opp foran baugen og morset: " Følg meg".
Jeg sto da til rors. Vi ble nå eskortert inn til Alger i Afrika. Her ble det satt prisemannskap om bord, og det ble montert kanoner på båten. Kapteinen fikk slag og vi fikk ny kaptein. Den nye kapteinen var fra Lillesand og het Trygve Eide, Vi fikk ikke lov til å gå på land, ble nærmest holdt som fanger om bord. I desember ble vi avmønstret og sendt hjem .I januar 194o ble jeg innkalt i marinen, og 1. februar møtte jeg om bord i panserskipet, som da lå i Horten. Den 16. mars kom jeg til Bergen og ombord i minesveiper "Djerv". " Djerv" var en tidligere torpedobåt, men hadde nå påmontert minesveip. Den hadde to kanoner, en mitraljøse og utskytings rør for torpedo, men ingen torpedo. Første vakta ombord falt jeg gjennom en luke i dekket og ned på fyrdørken. Jeg kom om bord i mørkningen og hele båten var mørklagt. Klokken 2400 ble jeg purret ut til min første vakt, og jeg var bare komme noen få skritt ut på dekket da jeg falt gjennom ei luke. Jeg ble liggende i flere minutter før jeg kom meg så pass til hektene at jeg fikk klatret opp på dekket igjen. Jeg fullførte vakta , men ut på dagen måtte jeg til lege. Han konstaterte flere ribbensbrudd, ble da overført til STATSRÅD LEMKUHL" som lå som depot- og lasarett-skip i Bergen. Etter noen få dager om bord på STATSRÅD LEMKUHL, kom jeg igjen om bord i DJERV. Den var nå stasjonert som vaktskip ved Høya utenfor Bergen. Og her lå vi 8. april da det ble opplyst i radioen at et tysk troppetransportskip ved navn " Rio de Janeiro" var senket utenfor Lillesand. I første bind av Norges krig 1940-45 står det: " Krigen i Norge begynte 8. april kl.115o i Lillesand, men det var det ingen som visste". Natten til 9. april gikk, intet syntes å tyde på noe usedvanlig. Et større, helt opplyst skip, passerte oss i løpet av natten. Tidlig på morgenen ble vi kjent med at tyske tropper hadde besatt Bergen og de fleste norske byene. Vi gikk nå til Isdalstø og videre inn Alversund. Her slo vi oss sammen med en norsk minelegger . Senere kom en norsk undervannsbåt og slo seg sammen med oss. Senere på dagen forlot vi Alversund og gikk til Eiavik. Her kom skipssjefen i kontakt med de norske militære enheter på Voss, og vi fikk ordre om å gå til Sognefjorden og slutte oss til de norske marinefartøyene som befant seg der. Så fort det mørknet forlot vi Eiavik. Vi kom til Balestrand i Sogn tidlig i grålysningen og la oss ved siden av en norsk jager. Jeg hadde da stått til rors i 13 timer. I Balestrand ble det opprettet en sambandssentral, som hadde forbindelse med Marinens skipsvakt stasjoner på strekningen fra Haugesund til Molde. Vi ble nå satt inn i bevoktningstjeneste om natten, på dagen ble tjenesten utført av skøyter, og vi gjemte oss bort i en eller annen trang fjord. Hovedoppgaven var å hindre tyske fartøyer i å trenge inn i Sognefjorden og landsette tropper som kunne falle de norske stillingene på land i ryggen Alle fartøyer som gikk ut og inn fjorden ble undersøkt. Dersom fiendtlige -fartøyer trengte inn fjorden, skulle vi varsle med signallys og komme oss i sikkerhet så fort som mulig . Tyske fly passerte oss daglig, men først fra 2o. april begynte flyene å gå til angrep på de norske sjøstrids-kreftene i fjorden. Den 2o. april ble jageren "Garm" og vi angrepet med mitraljøseild av et tysk fly. Senere ble" Garm" bombet og ødelagt, den ble totalt vrak. En av de siste dagene av april ble mineleggerne "Gar" og "Vale" angrepet av et tysk fly. En gang vi lå i en trang fjord, med høye fjell på begge sider og i nærheten av et svensk lasteskip , ble vi angrepet. Et fly kom over oss i stor høyde .Ut i fjorden snudde det og kom noe lavere inn over. Vi forsto at vi var oppdaget og klargjorde mitraljøsa ,på grunn av lysprosjektilene kunne vi se salven slå inn i flykroppen. Etter at flyet forsvant, tilsynelatende uskadd rodde vi ut på fjorden i lettbåten og hentet opp fisk som fløt med buken i været etter bombingen. Vi hadde fisk til middag i to dager. Etter at 4. divisjon var demobilisert, opphørte vår oppgave i Sognefjorden. De gjenværende fartøyer fikk ordre om å forlate Sognefjorden. De gjenværende fartøyer fikk ordre om å forlate Sognefjorden. Vi slapp opp for bunkers og fikk ordre om å senke fartøyet. Dette gjorde vi utenfor øya Kvamsøy. Vi bega oss nå nordover for om mulig å slutte oss til de norske styrkene som ennå kjempet i Nord-Norge. Den 7.juni forlot Kongen, Kronprinsen og regjeringen landet og kampene i Nord- Norge opphørte. Etter 9. juni var hele Norge okkupert område. Men krigstilstanden mellom Norge og Tyskland besto fremdeles. Kampen skulle fortsette fra Storbritannia. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å begi oss hjemover. Dette var en av de tyngste og bitreste dager i mitt liv.
Da vi kom til Bergen, skiltes vi som hadde vært om bord på DJERV, og bega oss til våre hjemsteder. På båten fra Bergen til Haugesund traff jeg min gode venn, Sverre Ånensen , også fra Lillesand. Vi hadde seil sammen før krigen. Han hadde tatt radiotelegrafistskolen i Bergen, og var nå på vei hjem. Vi slo oss nå sammen, og uten penger og nesten ikke klær kom vi hjem til Lillesand i midten av juni.
Det var noen triste og uvirksomme måneder vi alle nå oppleve. Skoler, bedehus og forsamlingshus var belagt med tyske soldater. Gatehjørnene ble samlingssted for stedets ungdom. Lite eller -ingen ting å ta seg til for ungdommen om kveldene og helgene . Det ble mest til at vi gikk og drømte og fantaserte om å komme over til England og inn i de væpnede styrkene. Men det ble bare med drømmene. Vi visste så altfor godt at vi ingen mulighet hadde til å komme over. Ikke hadde vi båt, utstyr eller mulighet til å skaffe proviant. Men det var dette som holdt oss oppe i denne tunge og vanskelige tiden. Den rakryggede holdningen som Kongen og Kronprinsen hadde vist under krigshandlingene i Norge, satte mot i oss alle. De var symbolet vi nordmenn samlet oss om, men det skulle snart vise seg at krigen i Norge ikke sluttet den 9. juni 1940, den fortsatte på andre fronter og i andre former. Det illegale arbeid tok til umiddelbart etter at de militære kamphandlingene i Norge opphørte, slik at det så å si aldri ble noen virkelig pause i kampen mot undertrykkerne. Med sikte på væpnet motstand mot tyskerne, når tiden var inne, bie hemmelige militære grupper organisert.
Grunnlaget ble lagt alt under og like etter felttoget i 1940. Kjernen i de første militære motstandsgruppene som dannet var tidligere krigsdeltagere. Like etter kapitulasjonen kom de sammen for å overlegge om hvordan de skulle kunne gjenoppta motstanden under andre former og situasjoner. En faktor som spilte en viktig rolle, var forventningen om at Norge nokså snart kunne bli krigsskueplass igjen.
Jeg husker ikke nå når jeg selv kom med i det illegale arbeid. Det var imidlertid Tom Olsen som fikk meg med. Tom avtjente sin verneplikt i Kongens garde og deltok i felttoget i Norge . I Milorg, som den militære motstands -bevegelse kom til å hete, var Tom lagfører for en gruppe på ti mann, hvor jeg var en av de ti. Alt ble nå så ganske annerledes , du var med ,du følte at du gjorde en innsatt for fedrelandet. Nå gjaldt det å forberede og dyktiggjøre seg til det som måtte komme. Major Arne Laudal var øverste sjef for den militære motstands bevegelse på Sørlandet .
Lager av våpen, ammunisjon og annet utstyr, som var gjemt bort etter kamphandlingene, kom nå fram. Men ,det meste av våpen og utstyr ble ført med fly fra England og kastet ned i fallskjerm. Flyslippene ble gjerne varslet med særmelding, avtalt på forhånd, over engelsk radio. Vi fikk opplæring i våpenbruk og bruk av sprengstoff, opplæring i bruk av kart og kompass, gi og motta meldinger og liknende, ble gitt. Nå gjaldt det å holde seg i form ,være klar og mest mulig rustet til aksjon når invasjonen kom, eller tyskerne begynte å trekke seg ut av landet. Men det skulle snart vise seg at det skulle gå ganske annerledes. I desember 1942 begynte opprullingen av den såkalte Sørlandssaken. Tyskerne foretok massearrestasjoner fangene ble underkastet den mest umenneskelige tortur. Hvordan det begynte, vet jeg ikke. Det minste feilgrep kunne få skjebnesvanger følger, et uforsiktig ord, et lite uhell en i transport , en tilfeldig gaterazzia eller husundersøkelse kunne føre til arrestasjon og opprulling, til tortur og massehenrettelse. Nesten hver eneste dag ut over vinteren hørte vi om arrestasjoner. Den 23. januar 1943 ble Tom Olsen sammen med flere fra Lillesans distriktet arrestert, og lørdag den 2o. februar kom turen til meg. Min far omkom ved skyteulykke den 15. februar. Den 19. februar var han til begravelse ,og den 20.februar ble jeg arrestert av det tyske sikkerhetspoliti. Jeg tok meg en tur til byen den dagen. På Sandsmyr møtte jeg en drosje med to tyskere og en norsk NS mann. Jeg stoppet og så da at drosjen stoppet utenfor mitt hjem, men, ingen gikk ut av bilen, den kjørte straks videre. I Lillesand stoppet jeg ved en lyktestolpe, som den gang sto midt i krysset, utenfor kjøpmann Ole Olsen. Da kom drosjen tilbake med de to tyskerne og den norske NS-mannen. En gang i 1945, etter at jeg kom hjem fra Tyskland, snakket jeg ofte med NS-mannen. Bortsett fra hans medlemskap i NS, har jeg ikke noe å utsette på han eller noe å bebreide han for. Han kunne fortelle at den lykkeligste dagen i hans liv, var den dagen han hørte at jeg var kommet hjem i live. Videre fortalte han at han ble tvunget av Gestapo til å vise veien hvor jeg bodde. Jeg spurte han om han hadde sett meg da de kjørte forbi meg i drosjen på Sandsmyr. Til det svarte han: Ja, Jeg så deg også da du sto ved lyktestolpen utenfor kjøpmann Ole Olsen. Etter at drosjen med de to tyskerne og NS-mannen hadde passert meg, gikk jeg hjem. Min mor og tante av meg var hjemme. Min bror, Kåre, oppholdt seg i uthuset, han visste jeg var gått til byen, men visste ikke om jeg var kommet tilbake. Da han kom fra uthuset med et fang ved, sto det to tyskere i gangen. Jeg hørte at de spurte etter meg, og at min bror svarte at jeg var gått til Lillesand. Jeg gikk nå ut til tyskerne, - som nå var kommet inn på kjøkkenet - og sa at det var meg de spurte etter. Jeg fikk straks ordre om i følge med dem. Da jeg tok farvel med mor, var det som om det knyttet seg i mellomgulvet, noe holdt på å gå i stykker, armer og ben ble helt visne, en ubeskrivelig redsel tok meg, måtte jo ta meg sammen for mors skyld. Jeg anstrengte meg til det ytterste, jeg tror jeg greide det. Jeg kastet et siste blikk inn i stua og tok farvel. Jeg tenkte; "Kommer jeg noen gang til å sette mine ben igjen i dette rommet". Det var en liten gutt som ble med de to tyskerne ut i drosjen som ventet. Ovenfor Vestre Moland kirke, der den videregående skolen nå ligger, hadde tyskerne anlagt en militærforlegning. Her ble jeg nå kjørt sammen med Edvin Larsen og Edvin Børresen. Vi var ikke de eneste som ble arrestert den dagen. Snart var vi samlet 20 fanger i de små cellene i vaktstua. Ut på kvelden ble vi hentet i buss. Turen gikk mot Kristiansand. I Birkenes stoppet vi og to tyskere forlot bussen. Snart kom de tilbake, og da hadde de med en ung pike på 17-18 år, som ble plassert sammen med oss. Hun var tatt som gissel for sin bror som ikke var hjemme da tyskerne kom for å arrestere han. Da broren kom hjem noe senere, ble han arrestert og piken ble løslatt. Nå gikk turen til Kristiansand og Kristiansand Kretsfengsel. Her kom jeg på samme selle som Knut Myhrene fra Lillesand, Thorleif Terjesen fra Grimstad , Olaf Nordstoga fra Setesdal og en svartebørshandler frå Lista. Cella som var ca. x 3 meter, hadde et lite vindu med jerngitter, grå murvegg en brisk som ble låst fast til veggen om veggen om dagen , en toalettbøtte, et bord og en krakk. Du følte deg som dyr i bur. Ola Nordstoga , som var eldste mann, fikk brisken som sengeplass. Vi andre lå på gulvet. Dagen etter er det søndag , vi sitter uvirksom på cella.Det eneste som bryter stillheten er klirringen i det store nøkleknippe til fengselsbetjentene , når celledørene åpnes og ved matutleveringen. Mandag ble jeg sammen med ni andre fanger tatt ut til å sortere beslaglagte radioapparater som var lagret i Kristiansand Bibliotek. Gestapo skulle ha de største og flotteste radiokabinettene til sine leiligheter og kontorer. På ettermiddagen da vi vendte tilbake til fengselet, lå det matpakker i trappa på biblioteket. Det var kontordamene i biblioteket som hadde ofret matpakkene til fordel for oss. Dagen etter gikk turen til tollbua. Her var radioapparatene lagret helt oppe på loftet. Jeg ble stående like under takluka som sto åpen. For å få frisk luft, stakk jeg hodet gjennom luka og så ned på gata. Jeg så da min bror, Kåre, gå forbi. Ved å vinke og rope, forsøkte jeg å komme i kontakt med Kåre, men det var for langt. mange ganger siden under mitt opphold, i Nacht - und Nebel - leirene i Tyskland tenkte jeg om det var siste gang jeg så Kåre. Den 27. ble jeg overført til Statsarkivet i Kristiansand, som var Gestapos hovedkvarter på Sørlandet. Arkivet var et navn som fikk en uhyggelig klang utenfor landsdelens grenser. Når det gjaldt mishandling og tortur, sto Arkivet helt på nivå med Victoria Terrasse. I kjelleren var det flere små celler og en stor fellesselle. Jeg kom på fellessellen sammen med bl. a. Halvdan Wexelsen Freihow som hadde vært sogneprest i Gjerpen. Han var en mann jeg aldri kommer til å glemme. Da det ble laget en ny kirkebønn, hvor bønnen for kongen ikke var med, søkte han avskjed. Han ville ikke være embetsmann i et søppelstyre, sa han. Han var en stri mann som ikke lot seg kue eller som gikk på akkord med noen. Gjerpen prestegard var den siste offentlige bygning i Telemark, hvor det norske flagg ble strøket. Jeg firer det ikke, sa Freihow, da heller gå under. Kommandanten i Skien uttalte en gang at Freihow var den galeste prest han noen gang hadde truffet. Freihow var nådeløs i sin kritikk av undertrykkerne og av de som svek. En annen som satt på Arkivet samtidig med meg, var min lærer fra folkeskolen Aanund Tveit han satt på en annen selle og jeg så han bare en gang.Tveit ble senere dømt til døden og skutt. Jeg var flere ganger til avhør, og jeg må si at jeg kom ganske godt fra avhørene. Jag var jo så ubetydelig, var siste ledd i kjedet. En dag fikk jeg besøk av min mor. Hun hadde møtt opp på Arkivet og søkt om å få besøke meg, men fikk avslag. Hun ble da sittende på gangen og vente på en dame som var og besøkte sin bror. Da gikk NS- Lensmannen i Lillesand og Vestre Moland forbi. Han mente å dra kjenslen på mor, og spurte henne hva hun gjorde på Arkivet. Hun fortalte at hun var der for å besøke meg, men hadde fått avslag. Han ba mor vente. Og det viste seg at han hadde greid å ordne med besøkstillatelse for henne. Det var ikke så mange minuttene vi fikk snakke sammen, men jeg levde lenge på dette besøket. Det skulle ta lang tid før vi traff hverandre igjen. Jeg ble sittende på Arkivet helt til 18. april, da gikk turen til Grini. En vakker aprildag, etter syv lange, ensformige og gledesløse uker, ble jeg sammen med flere andre fanger kjørt jernbanestasjonen i Kristiansand. Vi .fikk en hel jernbanevogn for oss selv og hadde god plass.
Transporten fra Oslo Vestbanstasjon til Grini skjedde med busser. Ved ankomsten, da vi skulle ut av bussene, var det om å gjøre å få tempoet opp. Tyskerne skrek og brølte "los Mench, los. I springmarsj bar det inn i hovedbygningen. Her ble vi stående i korridoren med ansiktet mot veggen, urørlig og uten å mæle et ord. Etter å ha stått slik i flere timer, måtte vi oppgi personalia og avlevere våre verdisaker. Det gjaldt for herrefolket fra første stund å sette skrekk i livet på oss nyankomne og sørge for at velkomsten til Grini ble så varm som mulig. Her ble vi ønsket velkommen til Grini og foreløpig gitt noen av de viktigste små råd vi trengte som nye fanger. Så ble vi vist inn på den stuen hvor vi skulle bo det ene døgnet vi skulle være på brakken. Hver mann fikk anvist køye og skap til oppbevaring av undertøy, toalettsaker og spisebestikk. Hver mann skulle få to ulltepper, ett håndkle, ett putevar, en tallerken, spisebestikk og ett krus. Så var det til Poliklinikken i hovedbygningen til legeundersøkelse, og derfra til kammeret for å få utlevert de forskjellige uniformseffekter og derfra til Hanskeverkstedet for å få påsydd nummeret. Jeg fikk nummer 7374. Etter ett døgn var oppholdet på brakke 15 avsluttet. Etter å ha samlet sammen våre eiendeler ble vi fordelt på de andre brakkene i leiren, I noe over de fem ukene jeg var på Grini første gang, bodde jeg på flere av brakkene. Plutselig kunne jeg få ordre om å pakke sammen mine eiendeler og begi meg til en annen brakke. Denne stadige flyttingen medførte ofte problemer. Jeg hadde bare så vidt blitt kjent med de som bodde på rommet, så var det på flyttefot igjen. På en av brakkene jeg bodde var Birger Ruud brakkesjef . Hvor mange brakker det var på Grini den gangen husker jeg ikke. Leiren var omgitt av et elektrisk gjerde og en rekke vakttårn med lyskastere. Hver brakke var beregnet på å huse 148 mann. De var oppført av lemmer, med inngang midt på den ene langsiden. I den ytre gangen var det to rom, med plass til dunker til avfall og skyller og ett rom for WC. til bruk om natten. På den ene veggen hang en svart tavle til oppslag og beskjeder. I brakken gikk en korridor med rommene på begge sider og i endene. Brakkene hadde 9 rom, to for 2o mann, to for 18, fire for 16 og ett for 8. Det siste var det såkalte kalfaktri , brakkesjefrommet, der matutdelingen og administrasjonen av brakken gikk for seg. Hvert rom var utstyrt med en lav ovn. På den ble brødet alltid ristet til frokost og aftens. Køyene to og to vedsiden av hverandre i dobbelt høyde. På forenden av køyene var spikret skap med plass til undertøy, spisebestikk, mat og toalettsaker . Kravene til orden i skap og senger var strenge.
x (Nedenforstående er tatt ut av Griniboken)
Det var dårlig med kosten på Grini. Dagsrasjonen var 33o gram brød, 3o gram margarin og som pålegg enten en snau spiseskje syltetøy eller svart sirup, eller en bitte liten oste- eller pølsebit. Fire ganger i uken besto middagsmaten av stormsuppe som inneholdt vann, opptint og skjemt kålrabi, litt svart makaroni og brødmel og noen gram kjøtt. Resten av ukens dager var det fisk, halvråtten, grå og ekkel, og sjelden mer enn 3 - 4 spiselige, nokså små poteter. Dessuten fikk hver mann 1/3 liter søt melduppe. Sulten gnog i tarmene og vekttapet var voldsomt .
Dagene begynte med vekking kl. 053o, morgenapell 0615 , arbeid 0700 -1200, middag 1200 -1255, arbeid 1300 -1845. Kveldsapellene ble ofte så langvarige at vi sjelden kom inn i brakkene kveldsmat før 1930 .Kl.2200 måtte alle i seng, så fritiden ble ikke lang.
Arbeidet i grøfta var en grisejobb. Den våte og tunge leiren måtte kastes opp i flere etapper, så dyp var grøfta. Men tempoet var upåklagelig, sett fra et fange syns punkt. Her ble ikke gjort noen bevegelse som ikke var tvingende nødvendig . Men det ble noen lange dager, særlig var formiddagen slitsom på slunken eller helt tom mage.
Også på Grini ble søndagene på mange måter noe av et lyspunkt, selv om vi enkelte dager også måtte arbeide på søndagene. Søndagen var noe vi så fram til med glede. I alminnelighet gikk det ordre på morgenappellen, om lufting av sengetøy og vask av alle brakkerom, men slikt var gjerne forholdsvis fort gjort. Når været tillot det, var det mange som tok med seg sine tepper og puter og la seg i solen på brakkelemmene, som var lagret sør for brakkene 12 og 13. Hver eneste søndag ble det prekt til høymesse på åtte, ti forskjellige steder på Grini. Det ble ingen lang gudstjeneste, og salmesangen ble sløyfet, den kunne jo høres.
Det ble gjerne at presten leste salmen for dagen, den han syntes passet best. Men dagens tekst hadde alltid ett eller annet med direkte tilknytning til de eiendommelige forhold vi levde under. Og de var av landets første prester, de som la ut. Så det ble uforglemmelige stunder, ikke minst for dem som kanskje for første gang i sitt liv nå hadde begynt å gå i kirke hver søndag. Det veltet seg inn på oss i dyp selsom, bevegelse, når presten vendte seg til sin Gud i stille anropelse om frelse for våre dødsdømte kamerater, trøst for dem som ventet der ute, og lavmelt sluttet av i en brennende bønn om fred.
Foredragsholderne på Grini var mange og kom fra alle slags forhold og yrker. De fleste samlet fullt hus, noen av tilhørerne satt og andre lå behagelig henslengt i sine køyer. En av foredragsholderne kommer jeg aldri til å glemme, nemlig Francis Bull.
Alle som kom i berøring med Frances Bull i Grinitiden - og den adgang sto åpen for hvem som helst innenfor det elektriske gjerdet, vil minnes han med særlig takknemlighet. De vil huske uforglemmelige stunder i skitne verksteder og på trange brakkerom. Og atter se, for seg "48o Bull" , den høye, litt lutende skikkelsen i den avplukkete gardekollett og de lappete buksene, vel den mest populære fange som noen sinne har trasket på trebunner i Grini-søla. Hva Frances Bull har betydd for sine fanger i de mer enn tre år han satt der ute, kan vanskelig vurderes. Han var på en gang venn og sjelesørger for tusenvis av kamerater, han fylte ut de endeløse lange timene, da tiden led ett syntes å stå stille, og byttet tomheten ut med verdier. Hver eneste dag kunne en møte Frances Bull på vei til et brakkerom ,en kjeller, en sykestue eller verksted. Alltid like uanfektet den risiko han løp. Tyskerne så på Bull som en farlig mann. Og med full rett. Han fikk ørefiker og han ble straffet satt til alskens negerjobber og truet med alt mellom himmel og ord. Likevell følte tyskerne seg usikker overfor denne ene mann, som bare hadde sin urokkelige ro og sin forstands lys å stille opp mot deres trusler og brøl og evindelige fingering med skytevåpnene .
Og Frances Bull fortsatte ufortrødent sin vandring gjennom leirgatene, fra foredrag til foredrag, sommer som vinter morgen som kveld. Hjelpemidler eide han praktisk talt ikke, og han hadde aldri manuskript. Det var til tider, helt fascinerende hvordan den pjuskete fangeflokken, som tellet folk av alle mulige stender og med de forskjelligste forutsetninger, ble sittende med store øyne og stirre inn i den skjønnhetsverden han rullet opp. Slik at vi for en time fullkommen glemte våre egne kår.
Travgjengen, en straffekolonne, hvor de som var så uheldig å bli tatt ut til den, måtte bevege seg i løp til og fra arbeid og hvor tempoet skulle være tilsvarende, må jeg si noen ord om.
Tyskerne klaget stadig over arbeidstempoet og mangel på disiplin ,derfor ble den såkalte Traven opprettet. SS Unterscharfuhrer Kurt Walter Kunze - som jeg senere skal komme tilbake til - oppsynsmann for Traven. Den var en ren straffekolonne om telte om lag 4o mann. Noen slapp ut og andre kom inn. Den minste forseelse var nok til å havne i Traven, - vinking til kvinneavdelingen, orging av et par poteter eller skjødesløs hilsing på en tysker. Oppholdet varierte fra noen dager til par måneder. Et langvarig opphold betydde en voldsom fysisk og psykisk påkjenning, og det var flere som brøt sammen.
Arbeidet besto for det meste i steinbæring, og nåde den som prøvde å sluntre unna. Tempoet var hardt, og Kunze huserte med skrål og skrik, med slag og spark, med åling og "hinleggen". Kunze hadde god assistanse i sine norske medhjelpere, nazisten Johannessen og frontkjemperen Løvik, som begge var fanger .
Også disse la for dagen store evner som slavedrivere. Johannesen skal jeg senere komme tilbake til.
UnterscarfuhrerKurt Walter Kunze, den mann som tydeligere noen annen står for alle Grini- fanger som selve inkarnarjonen av nazismens vesen, det brutale, vilkårlige og tåpelige i systemet var leir-inspektør. En stilling han skjøttet samtidig med at han var oppsynsmann for Travgjengen. Kunze gikk opp i sin gjerning med en iver og en intensitet, og utførte daglig alle sine sletteste egenskaper, sin hang til å plage fangene i stort og smått, sin grenseløse tåpelighet og sin brutalitet. Fra tidlig om morgen til sen kveld grasserte han på brakkene og i leiren. Han hadde satt seg i hodet at nå skulle fangene overholde reglementet til punkt og prikke. Og ikke bare det, etter eget skjønn utstuderte han det stadig med nye tillegg og bestemmelser. Et utall av ordre, påfunn og trusler ramlet ned over hodet på de arme brakkesjefene. Hver ettermiddag ledet han en times eksersis og gymnastikk med dem ,og det gikk sjelden en eneste dag uten hinleggen og åling . Samtidig for Kunze rundt på brakkene til de utroligste tider. Snart var det vinduene som skulle være åpne, snart gjaldt det renhold og støvtøring, utdeling av mat, plassering av inventaret, støvler som skulle være blankpusset eller sengene og skapene i militær orden. Han prøvde på alle vis å få fangene til å forstå at de hadde å oppføre seg som om de var tyske soldater, noe han for sin del fant både naturlig og riktig men en oppgave som han tross det iherdigste strev aldri gredde å løse. Hans inngrep i brakkeordenen var uten tall og mange ganger helt idiotiske. Lengst gikk han når det gjaldt skapordningen. Blant meget annet rart bestemte han at skjorter og undertøy skulle legges inn i skapenes nederste rom i 25 centimeters bredde. Og selv gikk har rundt med tommestokk g kontrollerte at ordrene ble fulgt. Alle ordrer var ledsaget av trusler om eksersiser og andre straffer hvis de ikke ble etterkommet, og han nølte ikke med å sette straffene i verk. Det hendte også at han i raseri kastet sengeklær, madrasser, støvler, mat og skaffetøy i et eneste kaos ut i rommet eller endog ut av vinduet, når ikke alt var i reglementert orden. Som den innbilske tåpe han var, skrøt han åpenlyst av sine evner til å finne feil. "Kunze vet alt, Kunze ser alt og hører alt var hans stadige omkved. Som den daglige plageånd han var, ble han etter hvert ytterst forhatt og fryktet, men samtidig kilde til latter og ironiske kommentarer ved sitt rikt sprudlende idioti .
Under en generalappell en gang i mai, hvor noen av de høyere SS- og SD- offiserer i Norge var til stede, ble jeg sammen med rekke andre fanger kalt fram og notert. Noen dager senere ble vi som var notert eksaminert og gransket av raseeksperter fra Victoria Terrasse. Resultater var at noen og 2o fanger ble godkjent og slapp gjennom nåløyet. Vi skulle på utekommando, og det dreide seg om et ærefullt oppdrag, sa tyskerne. Forventningene og spenningen var derfor stor da vi kjørte ut porten på Grini den 26. mai i nye uniformer. Vi var 25 fanger, og de fleste gledet seg til å komme bort frå Grini og over andre omgivelser.. Alle håpet på noe bedre, kanskje fikk vi mer mat, kanskje brev og pakketillatelse. Vi var i alt 12 sørlendinger, alle arrestert i Sørlandssaka. Guttorm Strai, Ivar Chrisensen, Julius Haugen, Notto Moseid, Trygve Råen, Olaus Aanesland, Sigmund Flåa, Gunnar Imenes, Sigurd Rysstad, Jens Hegeland, Tom Olsen og jeg.
Kåre Høvre Johannessen, angiver og stornazist og hadde vært Kunzes assistent i Traven på Grini, var med oss. Vi måtte derfor være ytterst forsiktig med hva vi sa og gjorde. Høvre Johannessen, som var arrestert for svindel i Akers forsyningsnemnd, la ikke skjul på at han var nazist, at han fullt ut sympatiserte med tyskerne og deres metoder og at han var deres villige redskap. Tvert imot, han var dum nok til å understreke det tidt og ofte, så alle visste hvor de hadde han. Hans intelligens sto på ingen måte i forhold til hans nidkjærhet som spion og angiver, og det var derfor nokså lett å lure han, men det hindret ikke at han fikk gjort mye vondt for sine medfanger. Han var ett av tyskernes mest trofaste kreaturer, meldte fra om stort og smått, fikk pakker og tobakk som belønning, og skrøt av det etterpå. Han var ytterst for hatt i leiren. Han gikk aldri under annet navn enn "Høvre" og var som Kunzes assistent i Travkolonnen en redsel og skrekk for alle.
x (Kongsvinger. Se "Germanere på Kongsvinger" )
Turen tok ikke mange timene, snart kjørte vi inn porten på Kongsvinger festning. Vi skulle løse av en gjeng på 13 mann med ingen ringere enn Birger og Asbjørn Ruud i sin midte. De skulle tilbake til Grini.
Vi ble innlosjert i et rom i festningens arsenal, en gammel bygning med 1 1/2 meter tykke murer. Rommet hadde køyer i to høyder, et par bord og noen benker, det var alt inventar .Et meget primitivt oppholdes og soverom. Den første dagen var meget slitsom, lite mat og hardt arbeid. En SS- mann var over oss hele dagen, og nåde den som ikke hang i. Det gikk i et kjør hele dagen. Da kvelden kom, stupte vi til køys helt utkjørt. Det. Var mange som ønsket seg tilbake til Grini den dagen. Det ble heldigvis bare med den ene dagen. Siden lot SS oss stort sett i fred, og vi bestemte selv arbeidstempoet. De tyske politisoldatene som hadde vakt over oss, lot oss alltid i fred. De var vi aldri redde for, og de gjorde ingen vanskeligheter for oss. De var folk i 4o-års alderen, rolige og sindige som det gikk an å snakke med.
Høvre Johannessen skulle heldigvis ikke bli mange dagene på Kongsvinger. Han var like foraktet av SS og de tyske politi soldatene, som av oss fanger. Han ble sendt tilbake til Grini og jeg tror ikke han hadde noe imot det, for ingen ville ha noe med han å gjøre.
Snart kom vi i forbindelse med folk i Kongsvinger. Vi fikk skrivetillatelse og pakkene begynte å strømme inn. Vi fikk nok mat og snart manglet vi ingen ting bortsett frå friheten. Mange fikk besøk av sine kjære. Det het nok at det skulle være tolk til stede og besøkstiden var bare 15 minutter, men det var de ikke så nøye med. Besøket kunne strekke seg over timer og tolken så de ikke noe til.
Jørgen Hvidding fra Stavanger var vår stuesjef, en stilling han skjøttet til alles tilfredshet. Han var spesialist når det gjaldt grøtkoking og i å tyvlytte på nyheter fra London. Hver dag, når Jørgen ved middagstid ilte over appellplassen på vei til SS-kasernen, visste vi hva det gjaldt. I SS-kasernen det radio og middagssendingen fra London sto nå for tur. Noen av rommene var ofte tomme, og Jørgen hadde mot, vilje og frekkhet nok til å utnytte denne mulighet. Jørgen tok mange sjanser for å skaffe oss nyheter, mang en gang var det nære på at det skulle gå galt, men Jørgen holdt hodet klart og greidde seg ut av de vanskeligste situasjoner. Om kveldet kunne han gi oss ferskeste nyheter fra London.
Guttorm Strai og Ivar Christensen fra Kristiansand, ble ikke lenge på Kongsvinger. Begge ble sendt tilbake til Kristiansand og Arkivet til nye avhør. Ivar ble senere dømt til døden, men benådet på grunn av sin unge alder.
Vårt arbeid på festningen besto i grøftegraving, snekkerarbeid, støping av septiktank og liknende, muring av trapper, terrasser og forstøtningsmur. Finere arbeid som muring av peis og piper , tok Olaus Aanesland fra Birkeland seg av. Etter bare et par måneder begynte det å bli lite arbeid, og uten arbeidsoppgaver ville turen snart gå tilbake til Grini, noe vi alle var redde for. Det ble da satt i gang med jordbruk på festningen, med Jens Hegland fra Brekkestø som formann. Fjøs ble innredet i en av bygningene og kuer innkjøpt. En gang hadde vi gravd en grøft for vann og kloakk fram til en av bygningene, men kom ikke gjennom på grunn av de tykke murene. Store steinblokker på flere hundre kilo hindret oss i å komme gjennom. Den tyske organisasjonen Tott, som sto for og ledet arbeidet og skulle ha fagfolk nettopp til slike oppdrag, fant ingen løsning. Jens Hegeland mente derimot at det ikke var noe problem. Han skulle påta seg å sprenge seg gjennom med dynamitt. Til å begynne med ville ikke tyskerne høre tale om å bruke dynamitt. De trodde ikke noe på løsningen til Jens. De var redde for at mye av bygningen ville gå i luften. Tyskerne måtte imidlertid godta forslaget til Jens da de selv ikke kunne finne noen løsning. Dynamitt ble skaffet til veie, og etter anvisning fra Jens gikk vi i gang med å bore huller i muren. Mens dette arbeidet pågikk, var all annen virksomhet innstilt. Alle var spent på utfallet og krysset fingrene da skuddet smalt. Etter at steinspruten hadde lagt seg, stormet vi fram til grøften, bare Jens tok det med ro,. Steinen i muren var borte, og et passe stort hull til vann- og kloakkrør var skutt ut, spør om tyskerne og vi andre var imponert.
En natt ble vi vekket idet flere tyskere sto i rommet vårt iført stålhjelm og geværet i anlegg. Selv de tyske politisoldatene var oppskaket og nervøse. Seks fanger fikk ordre om å melde seg straks, en fange var skutt. Sammen med fem andre fanger meldte jeg meg til et oppdrag ingen av oss viste hva gikk ut på. Da vi forlot rommet, svirret, alle slags tanker i hodene våre. Vi ble nå ført til SS- kasernen, og i gangen ved badet lå en mann i sivile klær. Mannen var død, skutt i hodet av en norsk SS-underoffiser som gjorde tjeneste på Kongsvinger festning. Vi bar nå den døde mannen til arsenalet og la han på loftet over rommet vårt. Mannen var så liten og lett at en mann med letthet kunne ha båret han alene. Det ble ikke mye søvn på oss fanger den natten. Dagen etter fikk vi forklaring på episoden. Mannen som var skutt, var norsk SS- offiser. Han ble arrestert ved grensen til Sverige mistenkt for fluktforsøk. Etter arrestasjonen ble han overlatt til nærmeste SS- forlegning som var Kongsvinger festning. Den norske SS-underoffiseren forklarte oss at han kjente SS-offiseren fra den gang de tjenestegjøre sammen i Kongens garde. Det hadde, i følge underoffiseren oppstått et basketak mellom dem og under - offiseren hadde da trukket pistolen og skutt offiseren i hode. Det var nå snakk om at vi skulle kutte hode av den døde for å sende det til Rikshospitalet for obduksjon men dette ble det heldigvis ikke noe av.
Det var et utrolig godt forhold mellom oss fanger på Kongsvinger. Samværet utviklet seg til noe mer en kameratskap, en hadde en følelse av samhørighet som i en god familie. Mellom personer som ellers sto langt fra hverandre, dannet der seg et fellesskap som kommer til å vare livet ut. Vi hadde det bra på Kongsvinger festning. Om søndagene når været tillot det, lå vi og solet oss på festningsvollen eller tok en dukkert i Glomma.
Men alt har en ende, og den 3o. Oktober gikk turen tilbake til Grini for ti av oss. En buss med fanger fra Grini svingte inn på appellplassen, og ti av oss fikk ordre om straks å pakke våre saker. På Grini ville vi ikke få skrivetillatelse, og på rekordtid ble siste brev skrevet og sendt. Vi var klar over at oppholdet på Grini ikke ville bli langt, snart vil turen gå videre til Tyskland. Mange fra Sørlandssendingen var allerede sendt nedover. Så tok vi farvel med våre kamerater og festningen som hadde vært vårt hjem i over fem måneder. To sørlendinger ble igjen, nemlig Gunnar Imenes og Jens Hegland.
Det var selvsagt stor forandring å komme tilbake til Grini igjen. Vi hadde glemt hvordan det var å sulte, og det var litt rart ikke lenger å ha noen forbindelse med våre kjære der ute. Den 2. november ble den såkalte "gule brakke" opprettet og jeg ble overført dit. Om lag l00 mann som satt i de forskjelligste saker ,unge og eldre, skulle ha strengere behandling enn de øvrige fangene, og ble overført til brakke to. Vi fikk en gul trekant under nummeret på uniformsjakka og i ryggen .og vi hadde ikke lov til å komme utenfor det indre gjerde. Offisielt var altså behandlingen av oss strengere enn av de andre, men i praksis kom forbudene ikke til å spille så stor rolle. Den 8. desember, en kald og blåsende vinterdag, ble jeg sammen med flere andre fanger ropt opp for transport til Tyskland. Den første generalappellen kom ved middagstid og varte i tre timer. Utover ettermiddagen og kvelden var det nye general appeller og nye opprop hver annen time. Vi fikk utlevert vårt siviltøy og kjørt til Akershus festning, og dermed var mitt andre opphold på Grini over. På Akershus ble vi kun en natt. I grålysningen den 9. desember var det oppstilling, og under sterk bevoktning marsjerte vi ut porten. Langs hele ruten, som gikk mot bryggene, sto SS soldater på begge sider av gata med hjelmer og væpnet til tennene. Ved en av kaiene lå S/S "Morea " dit skulle vi om bord. To og to måtte vi løpe opp landganger direkte ned i lasterommet. Der var det satt opp brisker til å ligge på. Når vi satt oppreist på brisken, stanget vi hodet i brisken over oss. Ved daggry begynte maskinene å arbeide, og snart hørte sjøen vaske langs skutesiden vi gikk til en skjebne ingen kjente utgangen av. Reisen til Tyskland var begynt. Dette var den største Tysklands- sendingen som hadde gått fra Norge. Slaveskipene "Donau"og "Monterosa" hadde også forlatt Oslo den 9. desember lastet med fanger. Ut på dagen fikk vi en liter ertesuppe og senere på dagen fikk vi et helt brød hver, litt margarin og noe pålegg. Da det begynte å mørkne, fikk vi lov til å gå en tur på dekk. Det var helt stjerne klart, en kveld til å drømme seg bort i. Det ble så stille rundt meg. Hver enkelt var nok opptatt med sine egne tanker og drømmer selv tenkte jeg på mor og søsken, far som var borte, bygda og hjemmet. Gråten var ikke langt unna. Det var farlig å slippe lengselen inn på seg og jeg skyntet meg ned i lasterommet igjen.
På andre døgnet klappet vi til kai. Alle fangene ble straks jagd på dekk til opptelling. Deretter bar det på land til ny opptelling, fem og fem.
Vi var fem mann fra Kongsvinger -gjengen med i transporten, nemlig :Notto Moseid, Sigmund Faa, Tom Olsen, Jørgen Hvidding og jeg. Sammen med 11 andre fanger ble vi. fem fra Kongsvinger gjengen skilt ut fra den øvrige transporten og sendt ut på en vandring som skulle vare i to måneder. Fra fengsel til fengsel , fra tukthus til tukthus, fra by til by, fra land til land, i en rute som det var vanskelig å følge med i. Fra Tyskland til Polen, til Tsjekkoslovakia, tilbake til Tyskland, til Polen, til Østerrike, tilbake til Tyskland, for så å ende i Natzweiler i Elsas i Frankrike.
Draensee, Nymynster, Lybekk, Stralsund, Stettin, Dansig, Torn, Posen, Breslau, Skjønberg, Brynn, tilbake til Sjønberg, Breslau, og Posen, derfra til Wien, Salzburg, Munchen, Ulm, Stutgard, Karlruhe og så til Natzweiler i Elsas i Frankrike. Det ble aldri gitt beskjed om neste bestemmelsessted- langt mindre det endelige mål for transporten.. Vi var på vei mot et ukjent mål og en ukjent skjebne. neste bestemmelsessted--langt mindre det endelige mål for transporten. Vi var på vei mot et ukjent mål og en ukjent skjebne. På de fleste stedene ble vi kun en natt, så bar det på transport igjen, som krøtter ble vi drevet inn i jernbanevognene. Når som helst kunne det inntreffe forsinkelser, det kunne være linjebrudd eller bombardement. Da fikk vi direkte på kroppen føle alle former for tysk justis, vaktmanskapets djevelskap, vilkårligheten i behandlingen, tempoet i alle straffeformer, alt i ett. Dette var Nacht und Nebel fangenes harde lodd.
En Nacht und Nebel- fange var en flyttbar brikke i et hemmelig djevelsk spill. En NN- fange var uten navn og adresse, og deres liv ble betraktet som allerede avsluttet- de var døde for uteverdenen. De skulle forsvinne uten å etterlate seg noen spor. Det skulle foregå i stillhet, i taushet, i mørket, i natten og tåken. Ingen opplysninger ble gitt om deres oppholdssted eller skjebne. Det var denne skjebne som ventet oss 16 - vi skulle forsvinne i natten og tåken.
Transporten foregikk med jernbane, og oftest i spesielle fangevogner som var inndelt i små kupeer beregnet på en mann. På veggen var det en liten krakk å sitte på og et bord satt fast under et tilgitret vindu. Det ble trangt med plass når seks mann ble stuet inn i den lille kupeen. To mann satt på gulvet under bordet, to mann satt på bordet og to mann sto på krakken. Slik reiste vi i timevis uten å kunne skifte plass eller stilling. Først når en av oss fikk lov til å gå på toalettet, ble det anledning til a skifte plass. De som hadde sittet på bordet måtte opp på krakken, de som hadde stått på krakken fikk bordet og de som hadde sittet på bordet måtte under bordet.
Til fengselet i Posen kom vi 21. desember og her skulle vi bli i julen - viste det seg. Sammen med noen franskmenn ble vi 16 nordmenn stuet inn i en liten celle- uten inventar av noe slag. Julaften begynte med at vi fikk tildelt dobbelt rasjon brød på morgenen, to skiver brød i steden for en. Dette var overraskende, nå var vi spent på hva vi ville få til middag. I de dagene vi hadde vært i fengselet hadde vi fått gulrotsuppe hver dag. En liter suppe kokt på røtter og vann- ikke noe annet. Men her hadde ikke gulrøttene den farge som vi var vant til, her var de hvite. Det ble fortalt at fengselet hadde hatt samme type suppe i hver dag i syv år. Og så kom suppen. For en skuffelse, samme suppe som vi hadde fått hver dag, røtter og vann, like tynn og næringsfattig som de andre dagene. Overraskelse skulle det likevel bli. Etter middag viste det seg at det manglet en skje. For et bråk det skulle bli bare for en gammel og morken aluminium skje. Alle fangene fikk ordre om å kle av seg. I flere timer ble vi stående naken i den kalde cella. Tyskerne undersøkte alle klærne, men fant ingen skje hos oss. Det ble fortalt at skjeen ble funnet på en russer i en annen celle. Vi hørte skrikene og så han dagen etter, han så ikke pen ut. Vi ventet og ventet på kveldsmaten som aldri kom. Langt ut kvelden fikk vi lov til å gå på toalettet, så var det en som dristet seg til å spørre om når kveldsmaten kom. "Dere får ingen mat til kvelden, dere fikk jo dobbel rasjon til morgenen", var svaret. Slik gikk denne dagen. Så gikk vi til ro, og hver enkelt er opptatt med sine egne tanker, noen lever kanskje opp igjen siste julaften hjemme, og andre tenker kanskje på neste jul, om de vil oppleve den Det er godt ikke de hjemme vet hvordan vi har det. Vi nordmenn ble ikke slått, sparket eller hundset med som de andre fangene fra andre nasjoner - vi var jo germanere, men vi frøs mye og kosten var som nevnt, elendig. Den 3o. desember bega vi oss ut på ny vandring. Nå var vi bare 14 mann. Det var blitt for mye for Hermann Dysvik fra Strandebarm, han måtte vi la bli igjen. Og merkelig nok tillot tyskerne at Lauritz Rode fra Lillestrøm ble igjen for å pleie Dysvik.
Så gikk turen til Breslau og politifengselet der. Av alle de fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer jeg var innom, var politifengselet i Breslau det verste. Jeg er selv ikke i stand til å beskrive de uhyggelige forhold som møtte oss der. Jeg må sitere fra Oscar Magnussons bok, "Jeg vil leve." Han var i politifengselet i Breslau i september 1944. Jeg kan gå god for hvert ord han skriver.
Alt som jeg hittil har opplevd, får straks et skjær av idyll. Atmosfæren kan minne om Alexsander Platz i Berlin, men her i Breslau stevnes vi til møte med den svarte middelalder, her er ingen forsonende trekk. Vi er ca. 60 mann som blir jaget ned en bratt steintrapp, og i halvmørket blir vi svimmel og må støtte oss til veggen, den kjennes våt og kald under fingrene trekloggene kaster dystre ekko i den trange gangen, vi dulter inn i hverandre og må ta oss for, og så hyler vaktene oppe i trappen bak oss og presser oss inn i en selle på ca. 4 x 5 meter. Ikke et vindu, ingen ventilasjon, bare fire steinvegger - jeg ser på den loslitte og illeluktende gjengen, denne hopen av menneskelig fornedrelse, og et uttrykk ramler med på leppene: bedervet hermetikk .
Det er ingen oppvarming i sellen, likevel blir det kvelende hett, og det samme skjer: Dampen fra menneskekroppen legger seg i taket og faller ned igjen som fint regn, og snart er klærne gjennomtrukket av fuktighet. Vi prøver noen ganger å vri skjorten og jakken, men det er nytteløs, og vi tar plaggene av oss og står der nakne i trekloggene. Pæren som dingler i en morken ledningstump skinner på gusten hud - mange har åpne sår etter sykdom og mishandling, og den gule materien blander seg med damp og svette og renner i fete striper nedover lemlestede hofter og rygger. Den som står nærmest, prøver å trekke seg litt unna, men han skubbes tilbake av nødvendighetens lov og får svineriet utover seg.
Tanken blir verre for hver time. Først kjenner vi bare svetten. Som er ille nok, men nye dunster kommer til, av urin og avføring, av de verkende sårene, og så følger oppkastet. Og dampen av dette stiger igjen i taket og drypper ned på de nakne kroppene. De fleste av fangene er franskmenn, mange av dem gir seg over til fortvilelsen og gråter høylytt .
Ingen voktere holder ut i kjelleren, vi er overlatt til oss selv. Bare når vi skal mates dukker en tysker opp, han jager foran seg et par uttærte fanger som sleper det tunge spannet, skynder på dem med vemmelse malt i hvert trekk, og så løper han ut igjen som om det gjelder å nå toalettet før han brekker seg. Dagen går og natten kommer, døgnet flyter i ett. Vi får vanskeligheter når vi skal melde frå om de døde, -rapport skal avgis hver morgen, men hvordan kan vi vite når det er morgen? Likene blir slept ut i korridoren for å skaffe bedre plass, men det hjelper ikke stort, - det kommer bare de enkelte til gode som ramler sammen, for å bli slept ut i korridoren neste gang . Vi andre må stå hvor vi står, lent til hverandre, til den våte veggen, i beste fall synker vi ned på gulvet og får sove noen timer, ligge sanseløse i gjørmen og ekskrementene, mange sovner for godt .
En gang i mellom søker jeg kameratene i med blikket, kontrollerer om de er der. Og de er der alle, time etter time, dag etter dag . Franskmennene sovner inn mellom trekloggene våre, vi stiger over likene for å få albuerom. Hvem skal bli først av de norske? Og så tørsten- selve lansestøtet i vår motstandskraft, organismens hylende behov for ny veske. Vi trygler vakten om å vise barmhjertighet, men han har ingen, og vi rasjonerer ut de fattige dråpene med bevende hånd og gråter av vemmelse, når vi må stryke fingrene langs veggen og sutte i oss kondensen av vårt eget svineri.
Det hender for enkelte at det er bare sinnet som dør. Skrikene fyller kjelleren en stund, som en avskjed. Så slokner blikket, og en menneskesjel .har trukket seg inn i det ukjente og er borte for oss.
Vi oppholdt oss i redsels- kjelleren i Breslau i fire døgn . Senere skulle vi komme tilbake til Breslau, men da ble vi der bare et døgn.
Den 7.januar 1944 kom vi tilbake til Posen, da var Dysvik død. En mann til måtte vi etterlate oss, nemlig Ludvig Haugen fra Os ved Bergen. Haugen kom senere til Natzweiler og døde der den 8. mai 1944.
I Posen ble vi til 2o. Januar, da gikk turen direkte til Wien .En reise som varte ett døgn uten vann eller mat.
I Wien ble vi i tre døgn, og der så jeg de største veggelus jeg noen gang har sett. Om kvelden når lyset ble slukket kom de fram og gikk til angrep på oss. Vi hadde ingen ting å stille opp mot dem. De kravlet inn under klærne og søkte seg fram til steder på kroppen hvor huden var tynnest. For å unngå flest mulig av bitene, søkte vi ut fra veggen, stående eller sittende midt på gulvet. Vi fikk en intens kløe og hovnet voldsomt opp - noen så ille at de var vanskelig å kjenne igjen .
En 5. februar stanset toget ved en liten landsbystasjon. Endelig så det ut til at vi var kommet i nærheten av bestemmelses stedet, i 8 uker hadde vi vært under veis. Vi var alle blitt adskillig kilo lettere, kreftene var begynt å avta, lite mat og søvn, jaging, slag og spark begynte å sette spor etter seg . Vi hadde ikke fått anledning til å vaske og stelle oss. Klærne vi gikk og lå i, ble aldri vasket, de befant seg på kroppen døgnet rundt og ble stive og uhåndterlige av skitt og svette. Vi ble kommandert ut av toget og stilt opp på stasjonen. Her sto en liten innelukket varebil og den skulle vi alle inn i. Med skjellsord, spark og slag ble vi stud inn i bilen. De presset oss inn, og på en eller annen måte fikk vi plass. Noen satt, noen sto og andre lå stablet oppå hverandre - alle skulle med. Så satte bilen seg i bevegelse og vi forsto at det bar oppover fjellene. Etter en uendelig lang kjøretur, stoppet endelig bilen, døren ble åpnet og vi ble kommandert ut. Vi var kommet fram til Nacht und Nebel-leiren Natzweiler. Vi ble stilt opp. Så marsjerte vi inn porten.
Leiren lå i en bratt skråning med inngangsport og vaktstue det øverste hjørne. Nedover skråningen lå det flere terrasser med en blokk på hver side. Terrassene var forbundet med noen steile steintrapper. På øverste terrasse lå kjøkkenblokka. De to nederste blokkene skilte seg ut frå de andre blokkene i leieren. En ene blokken, en murbygning, var straffeblokken, bunkersblokken som den også kaltes.
Den andre blokken, med en lang skorstein, var bade og krematorieblokken. Leiren var omgitt av en såkalt dødssone, et fire meter bredt piggtrådfelt med det elektriske gjerde og vakttårnene utenfor .
Piggtrådfelt med det elektriske gjerde og vakttårnene for. Turen gikk nå til bade- og krematorieblokken hvor vi måtte kle oss nakne og levere fra oss alle våre eiendeler- ikke engang tannbørsten fikk vi beholde. Vi ble snauklipt, belyst og barbert overalt på kroppen hvor det fantes hår. På en krakk en fange med en bøtte foran seg og en langhåret kost i hånden. Denne ble dyppet i et desinfeksjonsmiddel, og etter hvert som vi passerte, fikk vi kosten først i skrittet og så under armene. Fra skritt til armhulen, fra fange til fange med samme kost. Sår som huden var etter barberingen, sved vesken som ild. På kommando måtte vi springe inn i badet og under dusjen, og når vi så vidt var kommet under dusjen gikk vannet over til å bli iskaldt. Eder og forbannelser haglet over oss hele tiden, schneller, schneller, los, los, skrek tyskerne.
Etter badingen fikk vi utlevert et par strømper, en skjorte en underbukse, en jakke og en lue, alt gammelt og utslitt. I tillegg til det fikk vi noe som skulle forestille sko, det var to trestykker som var trukket med seilduk eller noe liknende stoff. Videre fikk vi tre hvite nummerlapper og tre røde trekantlapper med en N i. N- en sto for Norwegen og fargen for politisk fange. Jeg fikk nummer 7263. I ryggen på jakken var det malt et rødt kors og NN. NN sto for "Nacht-und Nebel " fange. På lua og på hvert bukseben var det også malt et rødt kors. Om tøyet passet eller ikke, ble det ikke spørsmål om. Vi fikk bare beskjed om å ta det vi fikk og bytte oss imellom. I en fart fikk vi på oss fillene, og med skjellsord og spark bar det ut i kulden og til Zugangsblocken. Her ble vi tildelt hver vår køy, to utvasket og tynne ulltepper, et blikk- krus, en blikk- bolle og en jernskje. Nå skulle vi bare lære de forskjellige ordensregler og disiplin før vi blir fordelt på arbeidsbrakkene.
Kokken halv fem måtte vi opp. Så var det å re køyene, som hver morgen var et mareritt, stuesjefen var nesten aldri fornøyd. Det måtte ikke være en eneste kul på madrassen, som var fylt med treull. Teppene måtte ligge helt slette. Ved den minste brett, ble alt kastet på gulvet, og så var det å begynne på igjen. Etter å ha vasket oss, ble det delt ut en halv liter surrogatkaffe, ikke noe å spise. Nå gjaldt det å få i seg surrogatkaffen og - vasket blikkruset fortest mulig, for nåde den som kom sent til oppstilling på appellplassen. De fleste av oss 14 kom i steinbruddet, som lå ca. 2o minutters marsj høyere opp enn leiren, og marsjen gikk i høyt oppdrevet tempo. Det var forskjellige kommandoer i steinbruddet. Noen arbeidet ute, noen arbeidet i stollene og andre arbeidet i hallene. Jeg kom til å begynne med i "Sigøynerens" kommando, som var på lo-12 mann. Jeg vet ikke hans virkelige navn. Han hadde berget livet fordi han var en god "capo." Ordet "capo" har italiensk opprinnelse og betyr "sjef" . "Sigøyneren" var en ganske usedvanlig rendyrket bølle, brutal og lunefull. Senere kom jeg over i "Stutens" kommando, Ernst Jager var hans virkelige navn. "Stuten" var en av de mest fryktede "capoer" i hele leiren. Han gikk alltid med et sleggeskaft i handen, og det brukte han titt og ofte.
Arbeidet besto i å bryte, bære og kjøre stein, snømåking og oppryddingsarbeid. Det var et umenneskelig slit. "Capoene" slo som ville. Deres skrål og skrik fulgte oss hele dagen: Tempo - Tempo og Los Mench hørte vi fra tidlig om morgenen til sent på kveld.
Ved middagstid ble det delt ut et lite stykke brød og en sau liter suppe i en av hallene. Suppen besto som regel av gulrotsuppe eller kålrabisuppe. Det var "Stuten" som sto for utdelingen av suppe. Tykk suppe til de han likte og tynn suppe til de andre.
Februar og mars var steng, ufyselig kald, med snø, tåke og regn. Vi gikk gjennomvåte hele dagen og hadde ingen mulighet til å få tørket klærne.
Etter 11-12 timers umenneskelig slit marsjerte vi tilbake til leieren, dødstrette og segneferdig av sult, for deretter å stå i timevis på appellplassen i bitende sno og mange kuldegrader. Mange kom rett fra mange måneders fengselsopphold. For alles vedkommende var følgende et voldsomt vekttap, som gikk på helsa løs.Først ble vi sjekket av Blockaltester, så lageraltester og så SS-rapportfyrer.
Ofte hendte det at tellingen ikke stemte, eller at pryl bukken var hent fram. Fangen som skulle ha pryl , ble bøyd stramt over pryl bukken med bakenden som høyeste punkt. Ben og armer ble spendt fast til bukken, og så fikk han oftest 25 slag over bakenden med en lang tre-kølle. Til å begynne med skrek han, men det opphørte ganske snart. Ofte var galgen reist. Den som skulle henges, var hentet fra straffeblokken. Han hadde som oftest gjennomgått de uhyggeligste tortur før han ble hengt. Han ble stilt opp på en kasse med fallem. Så fikk han repet om halsen og lemmen slått ned, noen få trekninger i kroppen, så var det slutt. En hengning jeg husker spesielt, var at fangen som ble hengt ble stående på knærne etter at lemmen rar slått ned. Enten var repet for langt eller så ga knuten etter. "Stuten" løp da opp på kassa og hang seg rundt mannen. Slik hang de til mannen var død. Hengning gjorde ikke noe større inntrykk på oss lenger . Vi var alle blitt temmelig forherdet. De fleste tenkte tok mest på å komme inn på blokka, der kveldsmaten ventet .
Det kunne mange ganger bli sent før kveldsappellen var over. Ofte fikk vi så vidt tid til å få i oss kveldsmaten før vi ble beordret til køys.
Kveldsmåltidet besto av 1/2 liter surogatkaffe, 1/4 brød over, litt margarin og litt pålegg, en skje marmelade, litt ost eller en liten pølsebit. Senere ble pålegget og margarinen borte.
Nettene kunne ofte være verre enn dagene. Natzweiler ligger Vogesene i Elsas, i 800 meters høyde, tåken lå som et iskaldt belte omkring fjellet og leiren. Alle vinduene i sovesalen sto oppe med gjennomtrekk.
Vi måtte kle av oss alt unntatt skjorten, og med bare to tynne utvaskede ulltepper, var det som å ligge naken ute. Jeg ville ikke ha trodd at det var mulig å fryse slik innenfor fire vegger.
Endte det at Blochalester inspiserte sovesalen, og som oftest fant han en grunn til å plage oss. Fant han noen som hadde mer enn skjorten på seg, eller noen som la sammen for å holde varmen, slo han dem helseløs. Senere da leiren ble over fylt, lå vi tre mann i hver køy.
Hver morgen ble vi vekket av et fryktelig brøl som vi skulle komme til å hate mer enn noe annet i livet; "Alles Aufstehen".Det var kommet 36o nordmenn til Natzweiler før vi 14 kom. Den første sendingen med nordmenn kom den 15.juni 1943. Sendingen. var på 71 mann, 7o mann frå- Sørlandet og tilhørte Sørlandssaken. Flere var fra Lillesand og Vestre Moland, nemlig: Tønnes Aukland, Fjeldal, Inge Bjørnson, Luntevik, Ingvald Eikeland, Eikeland, Erling Engemyr, Songe, Lars Engemyr, Justøy, Eivind Gauslå, Songe, Arne Helle, Justøy, Thorstein Helling, Lillesand, Karl Knutsen, Bergstø, Ole Olsen, Lillesand og Olaf Omestad, Lillesand.
Adolf Danielsen, Bergstø og Oddvar Øyna, Eikeland kom 6. oktober 1943, og Tom Olsen, Luntevik og jeg kom som nevnt til leiren 5. februar 1944.
Kun Inge Bjørnson, Erling Engemyr, Thorstein Helling, Tom Olsen og jeg overlevde .Fra Høvåg kom. Syv mann til Natzweiler, ingen overlevde.
Fra Birkenes kom 11 mann til Natzweiler, kun Notto Tobiassen , Frantz og Olaus Aanesland overlevde.
Fra Grimstad-kanten kom 9 mann til Natzweiler, kun Einar Eriksen, Thorleif Terjesen og Per Løland overlevde .
I Natzweiler så jeg for første gang fyrtøyet som ble brukt i fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer. En liten blikkeske med et brent tøystykke. Et lite stykke flint er gravd inn i tannbørste-skaftet. Gnisten slås med en glassbit. Når gnisten treffer tøystykke, gjelder det å blåse forsiktig, og så tar tøystykke fyr .
De fleste som ble kalt "Altester" og "Capoer", var yrkesforbrytere og voldsmenn som var hentet ut av tyske fengsler og tukthus for å virke i fangeleirene. Ingen behøvde å be dem om det, de tilbød tvert imot sin tjeneste. Disse menneskene var i stand til å gjøre alt som ble forlangt av dem, deres ondskap og råskap var ofte uten grenser .
Den første tiden i Natzweiler ble vi veid hver 14 dag uhyggelig å se hvorledes vekten gikk nedover på oss alle. Første gang jeg ble veid veide jeg 62 kilo - 22 kilo hadde jeg tatt av siden jeg forlot Grini 9. desember 1943.Sulten sliter og river, ikke bare foran måltidene, men hele døgnet. Jeg er blitt uhyggelig tynn, kroppen svinner inn, motstandskraften minker, jeg er nå så langt nede at bare et ørlite blaff skal til for å blåse livet ut.
Dagene går, like gledeløse og grå. I begynnelsen av april begynte det å våres. Det hadde vært uhyggelig menge dødsfall blant nordmennene nå. Jeg var fortsatt i steinbruddet, men til slutt ble det for mye for meg. Skulle jeg ha noen sjanse til å overleve, måtte jeg forsøke å komme inn på "Revier" og en kveld meldte jeg meg på "Revier". Lungene verket og jeg hadde høy feber. Men pleieren som jeg meldte meg for, ville ikke legge meg inn, han var forresten nordmann. Det var ikke plass på Revir, Dr.Leif Poulsson, også nordmann sto like ved og hørte hva som ble sakt, ga ordre til pleieren om å finne en plass til meg. "Vi har mistet så mange nordmenn nå, vi har ikke råd til å miste flere", sa han. Jeg ble jeg lagt inn med en gang. Det var godt å komme i seng og under ullteppene- bare ligge å dra seg. Hvor lenge jeg lå på Revier, husker jeg ikke. Jeg forsøkte å dra tiden ur lengst mulig ved å gni på termometeret og på den måten få temperaturen opp. Det var godt å slippe alle appellene og slitet i steinbruddet.
Om morgenen lå jeg og så fangene marsjerte fra blokk etter blokk til appellplassen. Det var et uhyggelig syn. Dårlig kledd, frossen, bleke, utmagrede mennesker. Enkelte hadde vanskelig for å komme fort nok fram til appellplassen. De ble slått og sparket. Jeg så kommando etter kommando marsjere ut hovedporten. en endeløs rekke menneskevrak med hengende skuldrer og subbene skritt.
Om kvelden lå jeg og så når fangene kom tilbake til leiren. Kommando etter kommando marsjerte inn porten. Noen kunne ikke gå selv, og kameratene måtte bære dem. De forsøkte å holde dem oppe, men måtte legge dem ned .
I køyene rundt omkring lå folk og døde. Likene ble båret ut i vaskerommet og lagt naken ved siden av hverandre. En merkelapp med vedkommendes fangenummer ble festet til høyre storetå. Så gikk turen til likhaugen i krematorieblokka, og så i ovnen etter at tenner med gullblomber er trukket ut.
Jeg så flere av mine kamerater dø. Døden kom ofte som en befrielse. De hadde som regel ingen dødskamp, de bare sovnet inn. Den død som kom til de fleste Nacht und Nebel-fangene var ikke ond, den kom i alminnelighet som en befrielse.
Så en dag ble jeg kastet ut av Revier og turen gikk igjen til steinbruddet. Nå ble jeg ikke så mange dagene i steinbruddet. Jeg fikk dysenteri og fikk såkalt Schonung og kom på Schonungsblokken. Her var forholdet ikke bra. Det luktet fryktelig i blokken av åpne sår, flegmoner og byller. Det var en stank som i et likhus.
Jeg kom meg merkelig nok også av denne sykdommen, som kostet mange tusen fanger livet, og snart var jeg tilbake i steinbruddet.
Den første tiden i Natzweiler ble jeg hundset, slått og sparket hver eneste dag. Men etter hvert lærte jeg å gjøre meg liten og minst mulig synlig. Det gjaldt å holde øye med SS og Capoene, og aldri slippe dem av syne, aldri snu ryggen mot dem uten å være i bevegelse. Alltid spare på kreftene, aldri legge makt bak spadetakene, alltid ta den minste steinen. På hver situasjon som oppsto, gjaldt det å tenke lynsnart og reagere spontant. Handlet vi ikke i samme sekund kunne det være for sent. Litt etter hvert utviklet jeg en ren dyrisk våkenhet, og utrolig frekkhet når det gjaldt å gripe en sjanse eller avverge fare.
Etter at jeg kom ut av Schonungblokken, var jeg i steinbruddet par uker før jeg kom i en kommando som laget madrasser av sekkestrie fylt med treull. Det var et forholdsvis greit arbeid som foregikk i en låve ti minutters marsj nedenfor leiren. Vil så lite til SS, og Capoen, som var hollender, var av de bedre.
Natzweiler var en lukket leir, men allikevel visste vi mye om krigens gang. Vi var klar over at det gikk framover for de allierte, og vi var aldri i tvil om utfallet. Det var det som; holdt oss oppe. Vi ble mer og med optimistisk for hver dag som gikk. Kunne vi nå bare holde ut i tre måneder til, så ville krigen være slutt- trodde vi fullt og fast på.
Jeg håpet bare på å kunne bli i madrass-kommandoen, for da skulle jeg nok greie meg, men slik skulle det dessverre ikke gå.
Jeg fikk vann i kroppen, som vi kalte det. Dette hadde sammenheng med underernæring og at hjertets virksomhet avtok, vannet gikk i kroppen. Resultatet var at særlig bena vokste til tykke stokker og ble blytunge. Tærne gikk i ett, og trykte jeg tommelen på leggen, ble en hvit fordypning stående igjen.
En dag besvimte jeg under kveldsappellen, og så bar det Rivier igjen. Det ene benet var så hovent at jeg ikke kunne stå på det, og jeg verket forferdelig. Jeg hadde fått årebetennelse, ble det påstått på Rivier. Etter et par dager med sengeleie, var benet; i orden igjen, og jeg ventet bare på å bli kastet ut av Rivier. Men så viste det seg at det hadde brutt ut flekktyfus på blokka, og vi som bodde der ble isolert. Jeg ligger stille i 24 timer i døgnet og lar naturen gjøre sitt arbeid i fred. For hver dag som går kjenner jeg at jeg kommer til krefter igjen.
Da jeg kom ut av Rivier, kom jeg på utekommando til et lite sted som het Lytselhausen. Her bygde vi et tilbygg til en fabrikk, hvor sivilarbeiderne var elsas-lotringer. De la ut matpakker til oss. For å komme på toalettet måtte vi gå gjennom fabrikken. Sivilarbeiderne la matpakkene slik at vi bare kunne stikke dem i lommene da vi gikk forbi etter besøkene på toalettet. Det ble mange slike turer i løpet av dagen. Det var to nordmenn til i kommandoen, nemlig: Erik Klepzig fra Oslo og Erling Engemyr fra Lillesand. Det var for øvrig Erling Engemyr som ordnet det slik at jeg kom med i Lytselhausen- kommandoen. Vi kjørte ut ved fire tiden og morgenen i lastebil og var ikke tilbake i leiren før langt på natt. Det ble derfor lite søvn på oss, men til gjengjeld var arbeidet greit, og vi hadde store muligheter for å organisere mat. I Lytselhausen fikk jeg spise meg mett for første gang på mange måneder. Jeg hadde så mye brød at jeg kunne gi bort leirrasjonen min til noen av mine Norske kamerater. En gang hadde jeg et helt brød med inn i leiren.
En episode jeg har glemt å fortelle, er da tyskerne skulle forsøke å utrydde lusene som leiren var befengt med. Midt i kalde vinternatten ble vi tatt ut av blokkene og måtte
marsjere til bade- og krematorieblokka. Her måtte vi kle av oss utenfor i bitende kulde og snøfokk. Alle mann ble jagd inn til desinfisering og bading, og så ut i kulden igjen. Her sto vi da i flere timer helt nakne og ventet på klærne som var til desinfisering. Da vi fikk klærne igjen, var de søkk våte, men det var bare å ta dem på. Og mens vi ventet på å komme tilbake til blokken, segnet flere fanger om i snøen. Det ble en uhyggelig natt. Vi rakk bare så vidt innom blokken for å få i oss surogatfaffen, før vi måtte i arbeid. For mange av fangene ble denne drastiske avlusningen for meget, og mange døde. Tyskerne greidde ikke å utrydde lusene, de florerte som aldri før. Senere brøt det ut flekktyfus i leiren, men den tok ikke så mange liv som selve avlusningen.
Den 6. juni ble vi som arbeidet utenfor leiren holdt tilbake. Hele formiddagen ventet vi i spenning på å høre grunnen til at vi ikke ble sendt ut på arbeid. Det lå liksom i luften, at noe var i gjære. Ingen visste hvorfra det kom, men plutselig gikk ryktene som en løpeild over leiren. De allierte hadde gått i land i Frankrike. Nå var krigen snart slutt, tenkte vi. Men nå begynte det å haste, for det var begynt å tynnes faretruende i rekkene blant oss nordmenn. Det var opp til seks dødsfall blant nordmennene i uken.
Dagen etter invasjonen var vi igjen tilbake i Lytselhausen, men så mange ukene til skulle det ikke bli. Det var mangel på alt, og det ble vanskeligere og vanskeligere å få transportert oss ut til arbeidsplassene og tilbake til leiren igjen. Leiren ble mer og mer overfylt av fanger fra de evakuerte områdene. Disse kunne fortelle om tyskernes tilbaketog. Blokkene ble mer og mer overfylt, plassen ble mindre og mindre. Folk sov over alt. Hygienen i leieren begynte å bli elendig, og det krydde av lus. Det daglige liv i leiren ble verre og verre.
Så en dag var det slutt i Lytselhausen. Jeg kom først i en ved kommando. Da det også ble slutt der, kom jeg i en transportkomando. Tyskerne manglet kjøretøyer, og vi måtte bære alt materiell og mat som fangene og SS. nådde behov for.
Av og til kunne vi høre kanontorden fra den fransk- tyske fronten. Vi var optimister nå, selv om vi visste at det ennå ville ta noen uker. Vi pratet ofte om hvordan vi skulle komme ut av Natzweiler. Vi visste at det snart ville skje, men hvordan det ville skje, var det flere meninger om. De fleste mente nok at Tyskland snart ville kapitulere. Andre at tyskerne ville trekke seg tilbake og overlate oss til oss selv. Andre igjen mente tyskerne kom til å evakuere oss når de allierte nærmet seg. Noen mente også at tyskerne kom til å skyte alle fangene før de evakuerte.
Det var mange som ble hengt de siste dagene i Natzweiler. Ildsøylen slo høyt opp av krematoriepipa, og krematoriet arbeidet dag og natt med å bringe likene av veien. SS. var rastløse og mer brutale og humørsyke enn ellers.
Vi var klar over at store forandringer sto for døren, og i begynnelsen av september så det ut til at et eller annet var i emning. Tusener av fly passerte over leiren dag og natt, og vi merket at fronten kom nærmere og nærmere. Ryktene svirret nå vilt i leiren, De
kunne fortelle at leiren skulle evakueres, andre at det var for sent da leiren var omringet, SS. ville få nok med å bringe seg selv i sikkerhet, kunne andre fortelle. Hele leiren bar preg av oppbruddsstemning, og spenningen steg blant oss.
Så en natt ble lyset slått på i sovesalen, og vi ble kommandert til å stå opp å få på oss klærne i en fart. Men SS. syntes nok at det gikk for sent. De stormet inn vinduene i sovesalen og oppførte seg som gale, slo og sparket om seg og skrek at vi måtte komme oss ut. Snart sto vi oppstilt på appellplassen fem og fem .Så lød marsjordren, og vi marsjerte ut porten - for siste gang, trodde vi. Slik skulle det ikke gå. Vi hadde ikke gått mange kilometerne , så ble det kommandert holdt. Et eller annet hadde skjedd foran oss, og det oppsto uro i kolonnen. Men etter et kort opphold, ble det kommandert helt om og så marsj tilbake til leiren. Hva som var årsaken til at vi måtte snu, ble ikke opplyst. Den 3.september kom ordren om at leiren skulle evakueres, og fra blokk etter blokk strømte fangene til appellplassen. Og så lød marsjorderen og vi marsjerte ut porten- nå for siste gang. Endelig etter mange, lange og harde måneder forlater vi Natsweiler . Stedet som hadde kostet så mange nordmenn livet. I alt 5o4 nordmenn hadde vært i Natzseiler, kun 238 kom ut igjen. Som nevnt tidligere, kom den første sendingen med nordmenn til Natzweiler 15. juni 1943. Sendingen var på 71 mann, knapt 2o kom ut igjen. Med sorg tenkte jeg på alle de som mistet livet i Natzweiler.
Evakueringen foregikk i et voldsomt tempo. Vaktene var vanvittige av raseri, så det gjaldt å holde sin plass i kolonnen. Midt i kolonnen, alltid mitt i kolonnen, de mest utsatte går foran og helt bak. Det var med en viss følelse av lettelse vi forlot dødsleiren. Vi visste ikke hvor vi skulle, men verre enn Natzweiler kunne det ikke bli - trodde vi. Heldigvis visste ikke at mange av oss skulle komme til et enda verre helvete enn Natzweiler.
Marsjen gikk til nærmeste jernbanestasjon. Her sto et langt tog med kuvogner. På vognene sto: " 8 hester, 4o mann".. Vaktene drev oss som kveg inn i vognene, 60 mann i hver vogn. Det var ikke noe å sitte eller ligge på, vi måtte derfor sitte på gulvet. Det eneste lyset som sivet inn, kom fra to små glugger med gitter for. Her fantes ingen form for avtrede. Skulle vi slå lens, måtte vi gjøre det i sprekken ved døra.
Det er ikke så mye å fortelle om togreisen som varte i noe over et døgn. Vi hadde flere korte opphold på stasjonene under veis. Og på en av stasjonene ble stedet i nærheten utsatt for et kraftig bombardement. Noen av bombene traff faretruende nær vognen vi satt. Vaktene forlot toget og søkte dekning i nærheten. De som sto i nærheten av gluggene, kunne fortelle om mange branner og store ødeleggelser. Snart var bombardementet over, og toget kjørte videre. Jeg sto ved gluggen da vi forlot stasjonen. Et tett røkteppe lå over stedet og det røk og brant over alt. Vi var alle spent på hvor vi ville havne. Sachsenhausen eller Dachau ble nevnt. Vi nordmenn håpet på at det ville bli Sachsenhausen, for der var et par tusen nordmenn frå før, visste vi. Om kvelden den andre dagen stoppet toget i München. Nå visste vi hvor vi skulle, for i nærheten av Munchen lå Dachau. Etter et kort opphold og en kort kjøretur, stanset toget, på en liten stasjon, Dørene ble skjøvet fra og vi ble komandert ut. Som vanlig
ble vi stilt opp 5 og 5 , og så masjerte vi av gårde i mørket. Og snart marsjerte vi inn porten til konsentrasjonsleiren Dachau. På appellplassen ble vi stående helt til morgenen. Så måtte vi gjennom den vanlige renselsefesten hårklipp, bad og barbering. Nå fikk vi stripete klær. En tynn bukse og jakke med blå og hvite striper i høyderetning, og en flat lue med striper. Vi fikk nye nummer. Jeg fikk nummer 99849.
Så ble vi fordelt på blokkene. Blokkalttester på den blokken jeg kom, var tysker. Han var en av de bedre, hadde rød trekant og hadde sittet i konsentrasjonsleir i flere år. Noe av det første vi merket oss når vi kom til en ny leir, var fargen på trekanten til til de som var "Altester" og "Capoer".
De som hadde rød trekant var, som jeg tidligere har nevnt, politiske fanger. De som hadde sort trekant var asosiale. De som hadde grønn trekant var yrkesforbrytere. De som hadde rosa trekant var homoseksuelle, og de som hadde fiolett trekant var bibelforskere.
Dachau var en av de eldste og største konsentrasjonsleirene i Tyskland. Tusenvis av fanger hadde mistet livet i leiren, men en ble ikke regnet som noen utryddelsesleir. Tonen i leiren var ikke så brutal som vi var vant til. Leiren var overfylt, og et var ikke arbeid til alle. I blokkene var det trangt om plassen, tre og tre i hver køye. Selv dagligrommet var tatt i bruk som sovesal.
Etter bare en uke i leiren ble jeg sammen med om lag- 75 andre nordmenn tatt ut til transport. Denne gangen ble det heller ikke sagt hvor vi skulle. Tidlig om morgenen den 12. september ble vi som fra vår blokk var tatt ut til transport, først stilt opp utenfor blokken. Så marsjerte vi til appellplassen der flere andre fanger fra forskjellige nasjoner sto oppstilt for transport. Her sto vi da oppstilt flere timer før vi fikk marsjordre. Marsjen gikk til den samme stasjonen vi var kommet til for en ukes tid siden. På stasjonen ble vi som vanlig jaget inn i kuvogner. Nå 70 mann i hver vogn. Vi var en ynkelig forsamling menn, magre og underernærte og mange syke. Transporten tok kun ett døgn. Om kvelden den 13.september var vi framme ved en liten landsbystasjon, og ble kommandert ut. Den vanlige oppstilling på stasjonen og så avmarsj. Leieren vi skulle til lå like i nærheten og het Ottobrun. Oppstillingen gikk fort og greit, uten brøl, slag og spenn av noe slag. Det var en merkelig ro over leieren. Det var en liten leir med få blokker. Disse var helt ulike de i Natzweiler og Dcahau. Her var blokkene inndelt i små rom med seks køyer i hvert rom, og ikke mer enn en mann i hver køye. Midt i leiren var det badebaseng. Det var også kino i leieren. Jeg tror leieren må ha vært bygd som militærforlegning. Om kvelden kom arbeidskommandoene inn. Fangene så merkelig godt ut, jeg så ingen muselmaner blant dem. Heller muselmenn, som vi kalte dem. Muselmenn var betegnelsen på utmagrede, dødssyke fanger med tomme, brustende blikk og gapende munn som så ut som levende lik, benrangler med rustengul hud strukket over knoklene. Det var ufattelig at de greide å holde seg oppreist. Hvilket arbeid fangene i Ottobrun utførte vet jeg ikke. Av mennesker jeg møtte i leiren husker jeg best stuesjefen. Etter at han hadde kommet fra arbeid for dagen., og etter at vi hadde lagt oss for natten, holdt han foredrag for
oss i flere timer. Det så ut som han talte til en stor forsamling. Han var stornasist, men fange som oss andre andre - han var spik spenna gal, og hørte ikke hjemme i en konsentrasjonsleir, men i sinnssykehus. Merkelig nok var det luftvåpenet som sto for leiren, og ikke SS. Det var nok også derfor at forholdene var så mye bedre i Ottobrun enn i andre leiren. I Ottobrun så jeg de merkeligste og mest brutale straffeceller jeg noen gang har sett. De sto ikke i forhold: til de andre innrykk jeg har av leiren. Cellene så ut som vanlig klesskap, slike i finner på arbeidsplassene i dag. Ca. 18o cm høye, ca.3o cm brede og ca. 50 cm. dype. De som fikk straffecelle måtte stå oppreist i time etter time, døgn etter døgn, uten vann og mat. Det ble ikke låst opp for dem om de skulle på toalettet, alt måtte de la gå i buksene. Straffecellene sto ute i det fri og jeg var en gang vitne til da en av sellene ble åpnet. Mannen som sto der, var bevisstløs og falt ut da døra ble åpnet. Han ble båret bort av to andre f anger .Hvor lenge mannen hadde stått i cella, vet jeg ikke.
Jeg nevnte at blokkene i Ottobrun var ulike de i Natzweiler og Dachau. Blokkene i Natzweiler og Dachau hadde mye til felles. De var ca. 4o meter lange og ca. 9 meter brede, oppført av lemmer, med inngang midt på den ene langsiden. De hadde en midtgang med vaskerom og toaletter, på hver side av midtgangen et dagrom og en sovesal. Dagrommene ble senere, da leirene ble overfylt, gjort om til sovesaler.
I Ottobrun var det heller ikke arbeid til alle. Mange gikk og drog seg i leiren hele dagen. Selv arbeidet jeg som losse- og lastearbeider på jernbanestasjonen i nærheten, Jeg håpet nå bare på å bli i Ottobrun til krigen var slutt. Slik som krigen nå utviklet seg, kunne den ikke vare så mange månedene. Og her skulle jeg nok greie å holde ut de få månedene som var igjen. Vi oppmuntret hver andre stadig om å holde ut i tre måneder for innen den tiden ville krigen være slutt. Kunne vi nå bare inngå sykdom og transport, så ville mange redde livet. For det å komme på transport ut mot det ukjente og uvisse, sto for oss som noe redselsfullt. Vi hadde sett så mange bukke under på disse transportene, at jeg håper ingen må oppleve noe liknende.! Men som så mange ganger før, hadde vi også denne gangen vært for optimistiske. Den 21. september ble de fleste av oss som kom fra Dachau. 13. september sendt på transport. Noen få ble igjen, deriblant tre nordmenn, nemlig: Nils Onsrud fra Arendal, Hans Hansen fra Fredrikstad og Jakob Hanssen fra Haugesund.
Denne transporten foregikk som vanlig i kuvogner og tok vel et døgn. Alle disse transportene tar på kreftene, ikke noe å drikke, ingen søvn og lite mat. Når vi da kommer fram til bestemmelsesstedet, er vi så trette og utkjørte at vi knapt kan holde oss på benene. Mange kan ikke gå selv og må bæres til leiren. Allerede på den lille landsbystasjonen fikk vi en forsmak på hva vi hadde i vente. Vi kjente igjen flere av vaktene fra Natzweiler, og hva disse sto for visste vi. Med eder, og forbannelser, slag og spenn ble vi drevet som kveg bortover en sølet landevei. Det var natt da vi kom fram til leiren. Dødstrette slepte vi oss inn porten. Her fikk vi det første sjokket. Leiren var bare leirevelling. Vi tråkket i leire til langt opp på leggen. Vi skulle få flere sjokk. Det var en teltleir vi var kommet til. Rekker med telt lå etter hverandre på sletten.
Det kunne da ikke være mulig at vi skulle inn i disse. Jo, det viste seg å være mulig. Vi ble jagd inn i teltene som var overfylt fra før. Men SS. greide å få plass til oss. De sparket og slo om seg til begge sider slik at det ble en glipe. Så vi fikk presset oss ned i halmen. Om morgenen skulle vi få en svak føling med hva vi hadde i vente. Vi frøs som hunder og det ble lite søvn på oss. Etter en redselsfull natt ble vi jagd opp ved fem tiden til appell. Halvdøde av sult og mangel på søvn stilte vi teltvis på appellplassen. Vi fikk opplyst at leieren het Dautmergen, og at teltene bare var en midlertidig ordning. Vi skulle snart få brakker. Vi var en ynkelig forsamling utmagret og tynnkledd, noen gikk barbent, mange var muselmenn. Vi hadde ikke mye å stille opp med nå når vinteren sto for døren. En av våre, Sigurd Tang , fra Stavanger, ble frastjålet skoene sine første natten. Han måtte gå barbent inntil han fikk trukket skoene av et eller annet lik.
Så begynte en ny arbeidsfordeling. Jeg kom som eneste nordmann i en arbeidskommando med bare polakker. De andre nordmennene kom alle i en kommando. Uten mat eller drikke marsjerte vi til arbeidsplassen som lå en halv times marsj fra leiren. Arbeidet varte i 11 timer i et ustanselig jag. Den fysiske påkjenning var voldsom. Det var mange som brøt sammen og måtte bæres til bake til leiren om kvelden. Det ble sakt at det skulle bygges et oljeraffineri på stedet. De skulle utvinne olje av skiferen som det fans mye av på stedet. Rundt om på hele feltet var det en aller annen form for aktivitet, men det var ikke mulig å få noen oversikt over virksomheten. De første ukene gravde jeg grøfter og kjørte trillebår. Grøftene var ofte fulle av tele, søle og slam, som vi måtte stå i til langt opp på leggen. Verst var nok trillebår kjøringen, lange veier på sleipe, smale planker. Og nåde den som veltet med trillebåra SS. slo dem i ansiktet med knyttneven, sparket dem over ende i søla og tråkket dem ned i søla med støvlene. Senere kom jeg over i en kommando som la jernbanespor til området. Vi bar jernbaneskinner og sviller, festet skinnene til svillene og pakket sten under svillene. Jeg forsøkte flere ganger å komme over i arbeidskommandoen til de andre nordmennene, men det lyktes meg ikke.
Kosten var elendig. Ett brød delt på fem og en snau liter kål eller kålrabisuppe, som ble delt ut om kvelden, var hele dagsrasjonen.
Hvor lenge vi bodde i telt, husker jeg ikke. Det gikk forholdsvis fort å sette opp de enkle brakkene, som egentlig var hestestaller. De var oppført av lemmer med inngang midt på den ene langsiden, og en smal gang midt i brakken. Køyplassene var brede hyller på langveggene i tre etasjer. Det var så lavt mellom hyllene at ingen kunne sitte oppreist. Vi måtte krype inn gjennom fotenden og kunne bare komme ut og inn på denne måten. Brakkene hadde jordgulv og ingen ildsted. Mine nærmeste køykamerater var Jacob Syrdal fra Risør, som døde 12.desember 1944, og Knut Laurak fra Arendal, som døde 16.desember 1944.
De sanitære forhold i leiren var forferdelige. Ingen vaskemuligheter i hele leiren. Doene besto ganske enkelt av en planke, der fangene måtte sitte tett i tett over en dyp grøft i stekende sol og øsende regn, til fri beskuelse.
Dagene var ofte våte og kalde med regn og sludd. Sulten, kulden,, det strenge og tunge arbeidet, lite mat og dårlig klær ble ikke uten resultat. Uhyggelige forhold i leiren gjorde at fangene døde som fluer. Men leiren var like overfylt, det kom stadig nye transporter .
Etter krigen hørte vi så ofte at den tyske sivilbefolkning ikke kjente noe til leirenes helvete. De som bodde i området ved Dautmergen kan i hvert fall ikke si at de ikke kjente til hva som foregikk i leiren. Her arbeidet nemlig flere hundre sivile som formenn, og de kunne ikke unngå å se mishandlingene som foregikk på arbeidsplassen hver eneste dag. Jeg husker spesielt en stor og kraftig kjempe av en tysk sivil arbeider. Han gikk hele dagen omkring med en knipel i hånden og skrek, los, los , tempo., tempo., Han brukte knipelen flittig over ryggen på oss arme fanger. En dag kastet han seg over meg og beskyldte meg for ikke å pakke ordentlig under jernbanesvillene. Dette var et slit, og jeg unnskyldte meg med at jeg ikke hadde krefter nok. "Jeg skal gi deg krefter," skrek han. Og dermed fikk jeg en omgang av knipelen. Han slo meg over nakke, rygg og lår, og ga seg ikke før jeg lå nærmest svimeslått på bakken. Den mannen kommer jeg aldri til å glemme.
I Dautmergen var det ikke, krematorium. Udekket, med ben og armer sprikende til alle kanter ble likene dratt av fire fanger bort over landeveien til nærmeste krematorium eller massegrav. Disse kroppene var så usigelig stakkarslig der de lå på likkjerra . Synet av dem var grufullt. Kroppene var ikke bare skinnmagre, de var fulle av sår og skabb og tilgriset av størknet ekskrementer. Mange bar tegn på mishandling .
En dag fant jeg en tom, sementsekk. Jeg laget hul1 til hode og armene og brukte den som skjorte. Halm tok jeg og stappet opp i armene på jakka og knyttet for nedentil. Det hjalp noe mot den verste kulden. På veg fra arbeidsplassen til leiren en kveld, kom et engelsk fly over oss i lav høyde. Flyet vendte og kom tilbake, og i lav høyde åpnet det ild med mitraljøsen. Prosjektilene slo i bakken like ved kolonnen. Det var som om flygerne ville hilse på oss og fortelle oss hvem som hadde herredømme i luften og at de ikke hadde glemt oss. En dag holdt vi på å legge jernbanespor gjennom en turnipsåker. Jeg rykker da opp en turnips og stikker den innenfor skjorten. Da jeg kom tilbake til leiren om kvelden, kom noen fanger løpende mot meg og etter dem kom en SS.- mann løpende. Jeg øyner en viss fare, og idet fangene passerer meg, roper en at jeg må løpe. Jeg snur og løper mot brakka. Da hører jeg SS mannen rope. "Stans, ellers så skyter jeg." Jeg snur meg, og da er SS. mannen i nærheten, sammen med lageraltester. Jeg blir ransaket og de finner halmen jeg har stappet opp i armene på jakka, men ikke turnipsen eller sementsekken. Mens lageralteste holder meg, slår SS.- mannen meg over baken og lårene med et sleggeskaft. Hvor mange slag jeg fikk, vet jeg ikke. Heller ikke hvordan jeg kom meg inn på brakka og fikk lagt meg. Dagen etter var jeg blå langt oppover ryggen, men jeg kom meg på arbeid. Så setter dysenterien inn for fullt, og jeg blir tappet for de siste kreftene. Det var turnipsen jeg ikke tålte. Nå måtte det skje et under dersom jeg skulle kunne redde livet. Nå var det ikke snakk om å kunne holde ut i tre måneder, nå sto det om dager. Men så optimistisk var
jeg ikke at jeg trodde på noen umiddelbar redning. Av meg var det ikke rare greiene igjen, jeg var syk, utsultet og avkreftet, og hadde opplevd redsler og pinsler jeg håper ingen må oppleve maken til. Jeg holdt på å miste troen på å komme levende fra leiren og så nærmest døden som en befrielse. I denne tiden tenkte jeg mye på de av mine kamerater som var borte. De hadde det nok bedre og var lykkeligere enn jeg. De hadde i hvert fall fått fred.
Men miraklenes tid var ikke forbi, viste det seg. I tillegg til at vi var på arbeid hele dagen, hadde vi vakt på brakka enkelte netter. En natt, like etter at jeg hadde fått pryl som fortalt, ble jeg vekket av mine to køykamerater, Jacob Syrdal og Knut Laurak ,som hadde vakt. Det skulle tas ut syke- og muselmanns transport til Dachau, så nå gjaldt det for meg å bli med på den transporten. De så jo hvordan det sto til med meg og derfor hadde de vekket meg først. Det var to leger, begge fanger, som stod for utvelgelsen. Jeg brettet bare opp skjorten og viste dem ryggen og dermed var jeg notert.
Om morgenen dagen etter fikk vi som var notert om natten, ordre om ikke å gå på arbeid. Det viste seg å være forholdsvis mange nordmenn som var notert. Noe vi sikkert kan takke Syrdal og Laurak for. Dessverre døde begge, som fortalt, bare noen få uker senere.
Mens vi står oppstilt kommer SS.- mannen som jeg hadde fått pryl av bort. Han skjeller ut legene som hadde stått for utvelgelen. Her har dere tatt ut fanger som ennå kan grave fire, fem meter med grøfter før de kreperer, skriker han, og begynner selv å velge ut de som skal på transport. Jeg kryper sammen og gjør meg liten, og heldigvis kjenner han meg ikke igjen. Da han er ferdig med utvelgelsen, står det en flokk igjen. Deriblant Bjørn Hagen fra Stavanger og jeg. Men i et ubevoktet øyeblikk løper jeg over til den andre flokken og gjemmer meg, og Bjørn Hagen fulgte etter. Heldigvis blir det ikke oppdaget. Hadde det blitt oppdaget, hadde vi blitt slått i hjel. Det gikk så mange rykter i leiren om denne transporten. Det ble som før nevnt, sagt at den skulle til Dachau. Videre ble det sagt at det var en himmeltransport. Det vil si at vi skulle likvideres. Det var mange som trodde på ryktene om himmeltransport, og mange greide å trekke seg. For meg var det ikke noe valg. Jeg måtte ta sjansen på at transporten skulle gå til Dachau. For skulle jeg bli i Dautmergen, ville jeg komme til å dø i løpet av få dager.
Natten til 3o. Oktober forlot vi Dautmergen . Det var en flokk levende benrangler, utmagret til det ukjennelige, som slepte seg ut porten og til jernbanestasjonen. Den samme stasjonen som vi kom til for vel fem uker siden. Vi var så vidt jeg husker 18 nordmenn med i transporten. Denne gang hadde vi ikke vakter med oss i kuvognene. Det hadde jo heller ingen hensikt, flukt var ikke mulig. Jeg tror heller ikke det var noen som en gang tenkte på flukt. Ikke var vi fysisk sterke nok eller hadde noen mulighet til å unnslippe. Som eneste nordmann kom jeg i ei vogn sammen med bare franskmenn og polakker. De andre nordmennene kom sammen i en annen vogn. Jeg finner meg en plass i et av hjørnene i vogna. Her synker jeg sammen på huk og støtter ryggen inn i kroken. Å legge seg var umulig, det var så trangt at vi måtte sitte i skrevet på hverandre. Som toaletter hadde vi fått med to hestekrybber fra Dautmergen , men disse kunne båre benyttes av de som satt nærmest. Vi som satt ved veggene ladde ikke mulighet til å komme fram til krybbene, vi måtte bare la alt gå i buksene. Krybbene ble nokså snart fulle og skvalpet over og utover gulvet og de som satt nærmest. I nesten 2 døgn satt jeg på samme plassen. Jeg torde ikke reise meg eller flytte på meg av frykt for å miste plassen. De som døde ble lempet inn til veggen og brukt som sitteplass. Toget skranglet i vei, og hver gang det stanset på en eller annen stasjon, ventet vi spent på at dørene skulle bli åpnet. Selv om det var sakt at vi skulle til Dachau , var det nok mange som tvilte.
Så endelig etter nesten 2 døgns reise ble dørene skjøvet fra, og vi fikk ordre om å stige ut. Det var vanskelig for bena var helt stive. Jo, det var Dachau, vi kjente oss igjen. Da var det ennå et lite håp for oss som var i live. Vi ble kommandert til å bære våre døde med oss. Noen forsøkte, men måtte bare gi opp. Hadde mer enn nok med å bære seg selv, og SS. godtok merkelig nok dette. Etter den vanlige seremonien med avlusning, bad og barbering ble vi anbrakt i en karanteneblokk. Her ble jeg igjen forenet med de andre nordmennene fra transporten. De var alle i live.
I karanteneblokken fikk vi nordmenn plass i de øverste køyene i dagrommet. Her var trangt om plassen, men vi kunne sitte oppreist i køyene uten å stange hode i taket. Det var mer enn de kunne som lå i køyene under oss. Det var blitt noen nordmenn igjen i Dachau. Det var nordmenn som kom sammen med oss frå Natzweiler og som ikke var sendt videre. Vi kom dessverre ikke forbindelse med disse, da blokka vi bodde i var avstengt med gjerde. Vi hadde det etter omstendighetene bra på karanteneblokka. Vi sultet og det var trangt, men vi frøs ikke så mye, og ble ikke slått og sparket som i andre leirer som vi hadde vært. Det var flekktyfusen som var verst i Dachau. Den greip stadig mer og mer om seg. Vi hadde strenge lusekontroller hver dag, men vi greide ikke å utrydde lusene, fangene døde som fluer. Dessverre døde også mange nordmenn av flekktyfus i Dachau.
Tiden gikk og alle dagene var like gledeløse og grå. Vår største avveksling var luftangrepene på Munchen og omegn. De engelske og amerikanske flyene kom i store bølger innover mot Munchen. Om natten så vi ildhavet fra byen. Det så ut som om hele Munchen sto i flammer.
Vi lå inne på blakka og drog oss hele døgnet. Vi var bare ute til appell for telling, matutdeling og når menneskemateriell til utekommandoene skulle tas ut. En del av oss, deriblant jeg var på bedringens vei og ble friskere for hver dag. Det føltes som å vende tilbake til livet. Livsmotet og optimismen vender tilbake. Vi hører om tyskernes voldsomme tilbaketog på Øst- og vestfronten. Det blir klart for oss at krigen snart er slutt, og vi håper nå bare på å kunne bli i Dachau .
Jeg husker lite av julen 1944, den siste julen i fangeskap, og for mange den siste i det hele tatt.I begynnelsen av januar 1945 ble Gunnar Kårdal frå Horten og jeg, som eneste nordmenn, tatt ut til transport. Men vi greide å komme oss unna. Alle måtte stille utenfor blokka. En etter en måtte vi passere forbi de som sto for utvelgelsen. Vi som ble tatt ut ble igjen utenfor, de andre fikk gå inn på blokka igjen og døra ble stengt. Like før vi skulle overføres til transportblokka ble jeg oppmerksom på at et av vinduene sto på gløtt. Jeg ba Kårdal, som var nesten to meter lang, løfte meg opp til vinduet. Jeg åpnet vinduet helt og klatret inn. Så hjalp jeg Kårdal inn og vi løp over til nordmennene i andre enden av blokka. Dette var livsfarlig, men slike sjanser måtte vi ta.
Noen år etter krigen traff jeg Kårdal igjen. Og jeg minte han om den gangen vi klatret inn vinduet i blokka i Dachau. "Var det du som reddet livet mitt den gangen ?" sa han. "Jeg trodde ikke du hadde kommet tilbake". "Kan hende at det var du som reddet mitt liv den gangen," svarte jeg .
I midten av januar ble vi stilt opp utenfor blokka og måtte marsjere til badet. Her måtte vi kle av oss og oppgi vårt fangenummer. En etter en måtte vi passere SS. legen. Dagen etter ble Alfred Ugland fra Evje, Karl Olaf Iversen fra Oslo og jeg ropt opp og plassert på transportblokka.
Vi var på transportblokka i et par døgn. Stemningen var trykkene, alt virket så håpløst. Hva var hensikten, hva skulle tyskerne kunne bruke oss til, syke og utarmet som vi var? Vi hadde jo alle håpet på å bli Dachau til krigens slutt. Den kunne ikke vare mange dagene. Men vi kunne ikke annet ennå å avfinne oss i vår skjebne .
Vi kom i snakk med en tysker som hadde vært ansatt på skrivestua. Han sa at vi kunne være glad for at vi ble med denne transporten. "Dere har i hvert fall en ørliten sjanse til å overleve, de nordmenn som blir igjen her er tiltenkt en verre skjebne enn dere. Ingen NN- fange som blir igjen i Dachau kommer til å overleve," sa han. Selv om det var mye som tydet på at han hadde rett, så ville vi heller foretrekke å bli i Dachau sammen med våre landsmenn.
Den 2o. Januar forlot vi transportblokka og Dachau, og en lang og redselsfull reise begynte. Den verste jeg opplevde under mitt Tysklandsopphold. Jeg kom heldigvis i samme vogn som de to andre nordmennene. Det var en viss trygghetsfølelse å være sammen med landsmenn. Vi kunne mange ganger oppmuntre og hjelpe hverandre under de mange, vanskelige og farlige situasjoner som til stadighet oppstår på slike transporter.
Vi satt i fire døgn i kuvogner, uten varme, uten lys, uten annet enn gulvet å sitte på. Fire lange døgn, skjelvende av kulde, sult og tørst, med lange opphold på stasjonene. Et par ganger om dagen får vi en brødskive og litt vann. Vognene ruller noen timer, stanser noen timer, kjører inn på sidespor, rygger, stanser igjen. Slik går fire døgn. Og hver gang toget stanser håper vi på å være framme.
Så en dag blir vi kommandert ut, og vi får ordre om oppstilling. Jeg holder meg i nærheten av Ugland og Iversen. Nå gjelder det mer enn noen gang å holde sammen.
Vi hadde stoppet på et sidespor langt fra selve stasjonen. Alle spor var opptatt, det var vill kaos. Ingen var møtt fram for å ta imot oss. Vi hadde kun de få SS-vaktene som
fulgte transporten til å passe på oss. Disse virket nervøse og rådløse. Vi var kommet opp i en situasjon de ikke maktet å takle, så det ut som. De villeste rykter var i omløp. Mest sannsynlig var at jernbane- nettet var bombet sønder og sammen. Men hvor skulle vi, og hvordan skulle tyskerne kunne få oss videre med så få vakter? Var spørsmålet vi stilte oss. Ut på dagen kom flere vakter. De var Ukrainere som hadde gått i tyskernes tjeneste. De var ikke det spøtt bedre enn de tyske SS-ene. Vi hadde etterlatt oss mange døde og døende i vognene. De sterkeste av fangene ble av SS. tvunget til å lempe ut disse. Døde og dødende ble rett og slett lempet ned på perrongen og opp på noen store tilhengere trukket av traktorer. Døde og døende om hverandre .
Vi fikk ordre om ny opptelling, fem og fem, vi ble telt opp og inndelt i kolonner. Vi fikk streng ordre om å holde oss i kolonnen, den som. brøt ut ville bli stutt.
Ut på ettermiddagen den 24.januar begynte en lang og møysom marsj kilometer etter kilometer, time etter time. Til det kjedsommelige hørte vi de tyske kommandobrølene om å holde oss i kolonnen og passe sidestillingen. Men vi var så trette og sløve at vi ikke reagerte på brølene lengre, SS. måtte rett og slett gi opp. Vi raver av sted. En kolonne av menneskevrak subber og sleper seg fram på landeveien .
Segneferdig av utmattelse og sult kom vi ut på natten fram til et skogholt, og her ble vi jagd inn. Mange var- nå så langt nede at de bare segnet om. Det kunne da ikke være mulig at vi skulle overnatte ute under åpen himmel ? Hvordan skulle vi kunne overleve? Det gjaldt nå å holde seg i bevegelse, aldri falle for fristelsen til å sette seg ned. Vi stilte oss i ring og dannet varmekø, som vi kalte det. Vi tre nordmenn holdt hele tiden sammen. Vi dunket hverandre i ryggen hele tiden og sa: "Vi må ikke sette oss .Vi må ikke sette oss." Vi kjempet alle for å holde oss på benene. Men vi kjempet forgjeves. Snart måtte vi over ende alle mann. Vi satt oss ved siden av hverandre og sa: " Vi må ikke sovne. Vi må ikke sovne".
Om morgenen, antakelig ved firetiden, ble vi kommandert til å stå opp. Vi reiste oss. Det var vanskelig, vi må true oss opp på bena. Noen reiste seg og seg sammen igjen. De reiste seg ikke mer. Hvor mange vi lot etter oss i skogholtet den natten, vet jeg ikke, men mange var det i hvert fall.
Og så begynte en ny dag med sult og slit.
Jeg har den dag i dag ingen klar formening om hvordan jeg kom gjennom de neste døgn. At jeg berget livet, må betraktes som et under. Sikkert er det at her rakk ikke de menneskelige krefter til. " Sto det en høyere makt bak? Var det mors bønner som var hørt?
Endelig en dag, fire dager etter at vi forlot Dachau, kom vi fram til utekommandoen Nordlager. Halvdøde av sult og kulde ravet vi inn i leiren. Da vi kom inn på leirområdet ble vi telt opp. Jeg huker ikke i dag hvor mange som hadde satt livet til under dødstransporten, men mange var det .
Nordlager var en utekommando under konsentrasjonsleiren Buchenwald. Første natten ble vi innkvartert i en lagerbygning. Dagen etter ble vi fordelt på arbeidskommandoene. Arbeidsplassen, et jernbaneanlegg, lå om lag en halv times marsj fra leiren.
Om kvelden slepte vi oss dødstrette, forslått og gjennomfrosne tilbake til leiren. Vi hadde med oss et par drakjerrer til å dra likene på. Da vi kom tilbake til leiren om kvelden, var det satt opp en primitiv galge. To tau hang fra en planke som var festet mellom to trær. De som ble hengt, sto med repet om halsen på en planke som lå på to kasser, planken ble sparket vekk, noen få trekninger i kroppen og så ble de stille. Etter appellen ble vi som hadde kommet fra Dachau dagen i forveien, fordelt på noen primitive brakker. Maten for dagen ble utdelt på brakka om kvelden en skive brød, uten margarin eller pålegg. Og som vanlig en snau liter suppe. Her var suppen noe bedre og tykkere enn hva vi var vant til fra andre leirer.
Leiren var overfylt. Vi hadde ingen mulighet til å vaske oss. De sanitære forhold i leiren var ubeskrivelig. Vi lå tett i køyene som sardiner i boks, andføttes, hode mot føtter.
På arbeidsplassen var det et umenneskelig slit, og en brutalitet uten like. Jeg holt ut i kun to dager. Jeg var nå langt nede som da jeg var i Dautmergen. Foruten å være helt avkreftet, var jeg alvorlig syk. Jeg spyttet blod og hadde høy feber. Det skulle vise seg at jeg hadde fått flekktyfus.
Mye av det jeg skulle igjennom i Nordlager, mye av tiden der og til jeg var hjemme i Norge igjen, har hjernen ikke registrert. flere døgn er rett og slett blitt borte. Det er derfor ikke så helt enkelt å holde rede på datoene. Så enkle ganger kan det nok gå litt surr i tidspunktene. For de redsler og lidelser jeg opplevde i Nordlager gikk over all forstand. De kan ikke beskrives eller fattes.
Det viste seg at det var brutt ut flekktyfus i Nordlager. Det var nok vi som kom fra Dachau, som hadde sykdommen med oss. En kveld, kort tid etter at vi kom til leiren, måtte vi stille til appell. Vi skulle bade og avluses. Men Nordlager hadde ikke noe bad. Vi måtte derfor marsjere til en leir som het Sydlager. Hvordan jeg kom meg til Sydlager, har jeg ingen formening om. Vi lå i badet i Sydlager hele natten. Om morgenen marsjerte vi til en liten leir som lå om lag midt mellom Nordlager og Sydlager. Det ble sakt at det var en nedlagt krigsfangeleir. Først ble jeg plassert på en vanlig brakke sammen med Ugland og Iversen. Men da det ble konstatert at jeg og mange andre hadde flekktyfus, bar Ugland meg over til en annen bygning, leirens nedlagte badebygning. Vi måtte ligge på bare sementgulvet, uten madrasser eller ulltepper. Bygningen hadde ikke toaletter, var uten vann, varme og lys.
Skal jeg noen gang treffe mine to kamerater igjen, tenkte jeg. da jeg tok farvel med dem. Jeg ba dem hilse hjemme om de skulle komme hjem, og ikke jeg. Selv om sjansene var små, hadde jeg ikke gitt opp troen og håpet på en gang å komme hjem. Ennå var det en liten gnist av liv, og så lenge det er liv er det håp, heter det jo. Og selv om jeg var utmagret, dødssyk og så langt nede som det var mulig å komme, var viljen til å leve usvekket.
Mange som ikke kom tilbake, hadde vel like stor tro, håp og vilje som jeg, ja, kanskje større. Men det hjelper bare ikke, dersom sykdommen slår deg med hele sin tyngde og du trår over terskelen og inn i evighetens mørke.
Mine to kamerater var også langt nede nå. Men de hadde ikke flekktyfus, og skulle derfor ha større sjanser enn jeg til komme hjem. Men det skulle vise seg at det var siste gangen jeg så dem, de ble begge igjen i Tyskland .
I rad og rekke ligger vi på sementgulvet uten noen som helst form for pleie. Det fantes ikke noe middel mot sykdommen, folk døde i fleng. Men badet var like overfylt, for til stadighet ble nye pasienter brakt inn .
Men store tall ble fangenummeret skrevet på brystet. Det var for å lette arbeidet for kontrollørene. De kom hver morgen sammen med likbærerne. De som hadde dødd i løpet av siste døgn ble notert, kledd nakne og stablet i en haug borte ved døra. Her ble de liggende til ut på dagen da de ble hentet og kjørt til hovedleiren. Likene var bare nakne skjeletter med litt skinn over.
Jeg er dødstrett og dødssyk. Døden har nesten helt mistet sin fryktelighet. Dødsangsten er for lengst forbi. Komme hva komme skal. Den lille gnist av liv er i ferd med å slokne, alt blir svart og jeg glir inn i en bevisstløs tilstand. Hvor lenge jeg lå bevisstløs, vet jeg ikke. En dag våkner jeg da det båret inn en balje med vann. Helt i ørska sleper jeg meg bort til balja og slurper i meg vannet. Men vannet er ikke beregnet til drikkevann, men til å vaske seg i. Fangene som bærer vannet inn, slår og sparker som ville. Vi får ikke lov til å drikke, vi skal vaske oss i vannet. Men vi bryr oss ikke om verken slag eller spark, vi drikker oss utørste av vaskevannet. Senere oppdaget jeg hvorfor vi ikke fikk lov til å drikke vannet. De fangene som står for vannbæringen, selger vann til de febersyke fangene. En bolle vann for en skive brød. Det er mange som selger brødet for vann, for tørsten er ubeskrivelig. Jeg drikker heller vaskevannet og spiser selv min brødposjon. Dagene gikk, talløse døgn i smerte. Så glir jeg inn i sløvhetens grenseland. Jeg blir liggende i badebygningen i uker. Dag for dag føler jeg hvordan bevisstheten vender tilbake. De voldsomme smertene avtar så smått, og jeg våkner langsomt opp av ørsken. Rundt om meg dør folk i fleng. Så en dag er det også slutt i badet. Vi få som ennå er i live, får ordre om å stille utenfor. Vi var en liten flokk igjen i meget dårlig forfatning. Flekktyfusen har tatt hardt på meg men jeg er i live og kan tenke klart igjen. Etter at fangenumrene var kontrollert, bar det tilbake til Nordlager. De som ikke kunne gå, måtte vi la bli igjen. Med krefter som kom frå ukjente kilder i meg, slepte jeg meg tilbake til Nordlager.
I Nordlager var det skjedd store forandringer. Flere store telt var satt opp, og leiren var helt overfylt. Alle som bodde i teltene var muselmenn, og som levende lik drev de omkring i leiren.
Merkelig nok ble vi innkvartert i brakker. Vi hadde forholdsvis god plass, forholdene i leiren tatt i betraktning. Vi lå kun to mann i hver køy. Men bare etter noen få dager lå vi kun en mann. I hver køy. Dette på grunn, av de mange dødsfall hos oss. Merkelig nok hadde vi ingen tilgang av nye pasienter .
Jeg hadde fått liggesår av å ligge naken på de grove madrassene. Seks store, væskende sår. Alle klærne, hadde de tatt fra oss. Vi hadde kun et tynnslitt ullteppe over oss .
Gjennom en russisk lege fikk jeg en dag hilsner fra Ugland og Iversen. Og i dagene som fulgte fikk jeg flere hilsner fra mine kamerater gjennom legen. Det kan ikke beskrives hva jeg følte av glede ved å høre at de begge var i live.
Hele døgnet kunne vi høre kanontorden fra fronten nå. Og for hver dag som går blir kanontordenen mer og mer tydelig. De allierte nærmer seg mer og mer for hver dag, forstår vi. Men vil de rekke fram før vi er knekket? Skal vi bukke under i aller siste runde? Må vi igjen ut på vandring? Er spørsmål vi stiller oss. Hele vårt liv er et oppgjør mellom tvil og tro. Vi er alle klar over at så mange ukene til går det ikke på denne måten. De aller siste kreftene må mobiliseres for å holde motet oppe. Men jeg føler at nå skal jeg kunne greie det, forutsatt at jeg får bli her på brakka, og ikke komme på transport igjen.
En dag forstår vi at leiren skal evakueres. Og de første som skal av sted, er de som holder til i teltene.
Det er et uhyggelig syn vi er vitne til. En flokk barbente og nakne, syke, forfrosne og utsultede menneskevrak, med kun et tynnslitt ullteppe slengt over skuldrene, sleper seg ut porten. At noen av dem i det hele tatt greide å holde seg oppreist, langt mindre greide å gå, er for meg ufattelig. Noen kunne ikke men ble kjørt i trillebår ut av leiren. Andre igjen ble bare slept i et ullteppe bortover bakken og ut. Hvor grensen for menneskets tåleevne går, har jeg fundert over mange ganger men jeg har ikke funnet noe svar. Den står for meg som noe ufattelig.
Da det hadde gått noen dager, og jeg ikke hadde hørt noe frå mine to kamerater, spurte jeg den russiske legen om han så noe til dem. Han hadde ikke sett noe til dem på en stund, sa han, men lovet å forsøke å finne dem for meg .
En dag kom han og fortalte at Iversen var sendt på transport samme dagen som teltleiren ble tømt. Transporten hadde stått på jernbanestasjonen i fire døgn før den kom av sted. Han visste ikke hvor transporten skulle. Legen trodde Ugland var sendt til en leir som het Gravinkel. Han var i hvert fall ikke i Nordlager lenger. Begge ble som jeg har nevnt tidligere igjen i Tyskland.
Jeg lå og så at brakke etter brakke ble tømt for fanger , og at kolonne etter kolonne med menneskevrak marsjerte ut porten. Jeg tenkte. Hva går de til, når kommer turen til oss? Hvordan vil de få oss av sted? Vil de la oss bli igjen i leiren, og i tilfelle, hva vil de gjøre med oss? Har de transportmidler, og i tilfelle, hvor vil de frakte oss? Var spørsmål jeg stilte meg .
Men den 3. april kom turen til vår brakke. Ut på ettermiddagen ble vi jagd ut av køyene og måtte stille i midtgangen. Etter at numrene var notert, ble vi jagd ut. Skjelvende av utmattelse sjanglet jeg ut. Her sto noen store firehjuls tilhengere, som vi ble jagd opp i. Tilhengerne ble trukket av traktorer. Denne gang måtte vi ta våre døde med oss. De ble stablet i den ene enden av tilhengeren. Vi var helt nakne, hadde bare et ullteppe slengt over skuldrene. Da vi forlot leiren som siste pulje, kunne de allierte ikke være langt borte, for kanontorden hørtes ganske nær. Stedet kunne bli slagmark i løpet av et døgn eller to.
To og to søkte vi sammen under ullteppene. Det gjaldt å holde tett sammen for å holde på varmen og holde kulden ute. På veien passerte vi flere kolonner med fanger. Vandrende kolonner av levende benrangler som går og går. Alle i samme retning, mot sentrum av Tyskland. Det ser ut som om vi alle skal møtes der. Vi får inntrykk av at alt er i oppløsning. Rett som det var, var veien blokkert av tanksperringer. Stein og tømmer var hopet opp på begge sider med en smal passasje i midten. Tyskerne gjorde seg klar til å ta imot de allierte. Om dagen fløy allierte fly over oss og i det fjerne hørte vi kanontorden.
Ut på natten den 4.april kjørte vi inn porten i konsentrasjonsleir Buchenwald ved Weimar. De av oss som fremdeles lever, ble jagd inn i en innhegning med nettinggjerde rundt. Innhegningen lå kloss inn til badeblokka. Å sette seg var ikke mulig da bakken var dekket av et tykt sølelag. Det var mange om ikke orket å stå, de seg sammen i søla. Jeg mobiliserte de få kreftene jeg hadde for å holde meg på bena. Jeg fattet nytt mot og øynet et hvisst håp bare jeg kom igjennom denne natten. Snart vil jeg møte landsmenn, trodde jeg. Jeg holder øye med alle som passerer innhegningen i håp om å se landsmenn. Så ser jeg en fange med rød trekant med N i. Ellevill av glede roper jeg: "Er du nordmann?" Stemmen min høres så hul og rar ut. Mannen forstår ikke hva jeg sier, og jeg spør på tysk om han er Norweger. "Nei, jeg er nederlender," svarer han.
Natten gikk, og ut på formiddagen ble vi jagd inn i badet. Rundt omkring i innhegningen satt halvdøde og døde igjen i søla.
Etter å ha gått igjennom de vanlige seremoniene, ble vi anbrakt i den såkalte lille leiren, jødeleieren eller den gamle leiren som den også ble kalt. Buchenwald lå i en helling med bøkeskog i nærheten. Den lille leiren lå nederst og besto av noen gamle, forfalne trebrakker. Jeg forhørte meg om det var nordmenn i leien. Og fikk til svar at de nordmenn som hadde vært her, var sendt til Neuengamme ved Hamburg .
Det var ikke mange dagene jeg var i Buchenwald før evakueringen begynte også her. En dag ble vi kommandert ut og til appellplassen. For å komme dit måtte vi gå gjennom den store leieren. Og for mange var ikke dette mulig, så avkreftet som de var. De falt rett og slett ifra under veis. Vi som greide å komme fram, måtte gjennom en kontroll og utvelgelse. De som skulle transporteres bort, til høyre, de som skulle bli igjen, til venstre. Jeg kom til venstre, og det var jeg glad for. Jeg viste så altfor godt hvordan et ville ha gått med meg, om jeg hadde kommet til høre. Etter et par kilometer ville jeg ha kommet til å vakle ut av rekkene og sige sammen i vegrenne for aldri å reise meg mer. Her ville da dødspatruljen ha innhentet meg. Dødspatruljen, eller dødsgjengen- en gruppe SS.soldater hadde som oppgave å skyte alle som forlot rekken eller falt fra. Jeg kjente dødsmasjene så alfor godt. Ingen levende skulle bli liggende igjen, som siden skulle komme til å fortelle verden om tyskernes grusomheter. De menneskelige tragedier som disse i dødsmarsjene utgjorde, kan ikke fattes eller beskrives. Nei, da var det bedre å bli igjen i leiren og bli likvidert her.
Det var blitt noe romsligere på brakka da vi kom tilbake. Men dagen etter måtte vi gjennom den samme seremonien som dagen forut. Igjen greide jeg å at meg fram til appellplassen. Igjen kom jeg til venstre, for så å komme tilbake til den lille leiren igjen. Den tredje dagen gjentok det samme seg. Men nå greide jeg ikke å ta meg fram til appellplassen. Jeg måtte gi opp midtveis. Og nå kom jeg ikke tilbake til den lille leiren. Jeg ble anbrakt i den store leiren sammen med mange andre transportudyktige.
Blokkene i den store leiren var store murbygninger i to etasjer. Trappen til annen etasje gikk på utsiden av bygningen, med innganger på den ene langsiden. Slik at begge etasjer var likt innredet. De hadde en midtgang med vaskerom og toaletter, på side av midtgangen et dagrom og en sovesal. I første etasje, fløy A til venstre og Fløy B til høyre for inngangen. I annen etasje, Fløy C til venstre og Fløy D til høyre for inngangen.
Jeg kom i en blokk som var avstengt fra leiren med nettinggjerde Det krydde av kakerlakker, veggedyr, lus og lopper i alle leirene Tyskland. Men så ille som det var av lopper i Buchenwald, var det ikke i de andre leirene jeg hadde vært. En morgen som jeg våknet av en intens kløe, var jeg neddynget av lopper. Og da jeg løftet på teppet, suste det av lopper rundt meg. Det viste seg at begge mine sengekamerater var døde. Og da de begynte å bli kalde, forlot loppene dem og søkte over til meg.
Hvor lenge jeg var i denne blokka, husker jeg ikke i dag. Men en dag ble vi kommandert ut og måtte stille i innhegningen utenfor.
Håpløsheten senker seg over meg. Jeg vet at min skjebne er beseglet, har for så vidt visst det lenge. Dagen, den aller siste er kommet, men den er ikke kommet uventet. Veien jeg må gå, har mange gått før meg. Og jeg har gått den selv, mange ganger i drømmene og tankene, natt etter natt, så jeg kjenner den ut og inn. Alle bruer bak meg er sprengt, snart er jeg ved veis ende, og det totalt ukjente ligger foran. Men komme hva komme skal. Jeg er blitt vant til å se døden i øynene hver dag at den frykter jeg ikke lengere.
Livet lyner forbi, med intens klarhet. Barneår, ungdomsår, hjem og bygd, foreldre, søsken og kamerater, minnene strømmer på.
Jeg står og hutrer og fryser i de tynne klærne. Det regner tett og jeg er gjennomvåt.
En tysk fange inspiserte kolonnen. Han manglet det ene benet og brukte krykker. "Hvilke nasjoner har jeg her?" roper han, mens han går langs rekkene. En roper at han er polakk, en annen at han er hollender, en tredje at han er franskmann, en fjerde at han er belgiser og en femte at han er russer. Jeg tier, for jeg vet at er du ikke tysker, har det ingen betydning hvilken nasjon du tilhører. Tyskeren vil forsikre seg om at det ikke er noen tyskere i kolonnen. I det tyskeren passerer meg, roper jeg, uten å ville det "Jeg er nordmann." Jeg ble rett og slett suggerert av de andre som ropte hvilke nasjoner de tilhørte. Tyskeren snur og kommer tilbake. "Er du nordmann?" sier han. "Ja," svarer jeg. Ut," sier han. Gå inn på blokka og sett deg. Vil noen kaste deg ut ! Sier du at blockaltester har sakt at du skal sitte der. Går du med disse, er du ferdig. Slik falt ordene, jeg husker de som om det skulle ha vært i dag.
Jeg gikk inn på blokka og satt meg. Og hadde ikke sittet mange minuttene før stuesjefen kom og ville kaste meg ut. Jeg sa at blockftltester hadde sakt at jeg skulle sitte her. Og stuesjefen lot meg sitte i fred. Nå- visste jeg at tyskeren ikke var blockaltester, men på grunn av at han var invalid, hadde han en viss myndighet i leiren.
Ut på ettermiddagen snakket jeg med tyskeren. Han sa at jeg ville ha vært ferdig om jeg hadde blitt med de som forlot blokka tidligere på dagen. Jeg sa at jeg var klar over det, og takket han for at han hadde reddet livet mitt. I dag angrer jeg på at jeg ikke spurte tyskeren om hvor de ble av, slik at jeg hadde fått visshet. Den gangen virket det så opplagt at de gikk til massegravene utenfor Buchenwald. Senere på dagen fikk jeg en bolle suppe av tyskeren. Ut på kvelden ble blokka fylt med nye fanger. Disse var i bedre fysisk form enn hva jeg hadde vært vant til se.
Dagen etter at jeg ble reddet av tyskeren, gjorde fangene i Buchenwald opprør. Kanontordenen hørtes ganske nære nå. De allierte kunne ikke være mange kilometerne borte, jeg befant meg på fløy C i annen etasje på blokka, da flere skuddserier fra maskinpistoler og maskingevær hørtes like utenfor leiren med sprette geværskudd innimellom. Vi løp til vinduene for om mulig å se hva som foregikk. På hvert brakketak sto en fange og vinket med et hvitt klede. Og SS- vaktene i tårnene skjøt mot leiren. Med mitraljøsene sopte de innover leiren. Det var høyttalere i hver blokk i Buchenwald. Og det ble ropt i høytaleren: " Achtung , Achtung. Alle fanger må kaste seg ned å søke dekning. SS. skyter på leieren. Dette ble gjentatt og gjentatt. Hovedtårnet og .administrasjonsbygningen måtte derfor være i hendene på fangene. For høyttalerne ble kontrollert fra hovedtårnet. Men jeg kunne ikke holde meg, Jeg måtte se hva som foregikk. Jeg så at vaktene forlot tårnene. Videre så jeg at noen fanger holdt på å bryte seg gjennom gjerde nederst i leiren. Det foregikk ved de reiste planter på ende og lot disse falle mot gjerde og brøt det ned. På veien langt borte så jeg noen støvskyer. Jeg forsto at det var noen kjøretøyer som nærmet seg leiren. Men jeg kunne ikke se hva slags kjøretøyer det var eller hvor mange det var. I høyttaleren opplyste de at SS. hadde forlatt tårnene og at leiren var i fangenes hender. De oppfordret oss til å holde oss i ro på blokkene inntil videre. Vi var klar over at vi var i en meget farlig stilling. SS. kunne komme til å angripe leiren når tid som helst. Et par tyske jagerfly strøk lavt over leiren. Og tyske fly hadde vi ikke sett på mange måneder. Om lag en time etter at SS. hadde forlatt tårnene, ble det ropt i høyttaleren "Amerikanerne er kommet til leiren. Vi er fri. Snart skal dere få mat." Det er ikke mulig i dag å beskrive hvordan det føltes å være fri. Jeg tror ikke helt det gikk opp for meg hva som var hendt. Det var rett og slett for utrolig. Mange gråt høylytt og uhemmet. Mange kastet seg om halsen på hverandre. "Kyss meg "Kyss meg," hørte jeg over alt. En jugoslav kastet seg om halsen min og gjentok og gjentok. "Jeg kan ikke tro det ."Jeg kan ikke tro det".
Våpnene som ble brukt under opprøret, var smuglet inn i leieren den gangen fabrikkene utenfor Buchenwald ble bombet. Da de døde og sårede fangene ble båret inn i leiren etter angrepet, var alt kaos, og det var ingen kontroll i porten. Døde, sårede og våpen ble da båret inn på bårene.
Til tross for at tyskerne hadde tatt livet av 50-60.000 fanger i Buchenwald, hadde nok forholdene vært noe bedre enn i de andre leirene. Grunnen til dette var vel at, av alle konsentrasjons leirene i Tyskland, var Buchenwald den leir hvor de politiske fangene var best organisert. Uten dette kunne vel heller ikke opprører ha funnet sted.
Det viste seg at det kun var noen få tanks som var nådd fram til leiren. Det tok hele 36 timer før infanteriet nådde fram etter mytteriet .
Noen dager etter befrielsen ble jeg sammen med mange andre innkvartert i en av SS- kasernene utenfor leiren. Her var jeg bare et par dager, så ble jeg kjørt tilbake til leiren og ble plassert i blokk nummer 4o. Her lå jeg da det ble opplyst i radioen at Tyskland hadde kapitulert.
En dag hørte jeg i radioen oppfordring fra den norske regjering til tyskerne om å ta vare på de nordmenn som måtte finnes i Tyskland. Det de eventuelt måtte ha i utlegg, ville bli refundert av den norske stat. Vi var altså ikke glemt, vi som ennå måtte være igjen, tenkte jeg.
Det ble nå opprettet komiteer i leieren , en for hver nasjon. De skulle blant annet ha som oppgave å organisere hjemreisene. Men jeg var jo alene, så noen komite for meg ble ikke opprettet. Jeg meldte meg derfor i den hollandske komite, for om mulig å komme inn i Holland. Men jeg hadde ikke så stor tro på at det skulle gå.
Jeg tenkte ikke så mye på hvordan jeg skulle komme meg hjem. Nå gjaldt det først og fremst å komme til krefter igjen, så skulle jeg nok komme meg hjem på et vis, tenkte jeg. Som jeg har sagt tidligere, så tror jeg ikke det helt hadde gått opp for meg hva som hadde hendt. Jeg var vel for langt nede bade fysisk og psykisk.
Jeg tenkte ofte på mine kjære hjemme og lengtet etter å møte dem igjen. Nå var det ikke så farlig å slippe lengslene og drømmene inn på seg. Lengslene og drømmene hadde jeg måttet undertrykke under hele fangeskapet, nu fikk de fritt løp.
Mer enn noen gang før tenkte jeg på alle de kameratene jeg hadde mistet under veis. Og jeg tenker på de som jeg skiltes fra i Dachau, Otto-Brun, Dautmergen og Nordlager. Hvor mange er i live i dag. Vil jeg noen gang treffe dem igjen, tenkte jeg.
Vil jeg noen gang bli menneske igjen, etter alle de fornedrelser og lidelser jeg hadde gjennomgått i de siste årene? Tenkte jeg ofte på. For alt hva jeg hadde sett og opplevd i disse årene, vil jo aldri kunne viskes ut av minnet. Jeg hadde sett folk bli i hengt, skutt og slått i hjel. Sett folk stupe på appellplassen og på arbeidsplassen, uten at jeg kunne rekke dem en hjelpende hand. Jeg hadde sett døde mennesker i tusentall.
De beste år av min ungdom hadde jeg mistet. Først som 19-årig marinesoldat under felttoget i Norge. Deretter som Mil.org mann senere som krigsfange. Fem lange og
harde år i krig. En krig jeg var kommet ut av med livet i behold, men med sår som aldrig vil komme til å gro .
En dag kommer det en melding i høyttaleren: "De fire nordmenn på blokk 42 må komme opp til tårnet, det er en norskamerikaner som vil snakke med dere". Jeg kommer meg ut av køya i en fart og spør pleieren, en tysk krigsfange, om han hørte hva som ble sagt. Ja, svarer han. Men her er ikke flere nordmenn enn du i leiren. Tyskeren finner fram noen klær til meg, og jeg kommer meg opp til tårnet. På et rom i hovedtårnet treffer jeg norskamerikaneren. Han heter Slejeveland, foreldrene hans er fra Arendal og han snakker godt norsk. Jeg ble sittende lenge å snakke med Skjeveland. Han spurte om jeg hadde fått skrevet hjem om at jeg var i live. Da han hørte at jeg ikke hadde fått gitt noen beskjed hjem, lovet han å skrive til sin mor i Amerika, og be henne skrive til min mor og opplyse at jeg var i live. "Hvor blir det av de andre nordmennene?" spurte Skjeveland. Her er ikke flere nordmenn i leiren," svarer jeg." Jo, her skal være fire til svarer han.
Da jeg kom tilbake til blokka, spurte den tyske pleieren om jeg hadde truffet flere nordmenn. "Nei, jeg var helt alene", svarte jeg. "Ja, du er alene også", sa tyskeren.
Jeg fikk ikke ro på meg. Ut på ettermiddagen gikk jeg bort på blokk 42. Først snakket jeg med folk utenfor blokka, men de visste ikke om det var nordmenn på blokka. Så snakket jeg med folk inne på blokka. De henviste meg til Blockalteste som holdt til på Fløy D. Bak et forheng i et hjørne i dagrommet traff jeg Blckalteste. Jeg spurte han om det var nordmenn på blokka. "Ja her er fire nordmenn," svarte han. Men de var ikke til stede, To av dem var hver dag med amerikanerne og hentet mat til leiren, og de to andre var oppe hos en lege, og kom ikke tilbake før langt ut på kvelden, fortalte han.
Jeg gikk tilbake til min egen blokk og la meg. Men jeg fikk ikke sove. Jeg tenkte hele tiden på mine landsmenn på blokk 42. Og ved 22-tiden gikk jeg tilbake til blokk 42. Blockalteste satt på samme plassen bak forhenget. Ved siden av han sto en ung mann på min egen alder. Er nordmennene kommer?" spør jeg Blockalteste på tysk. "Jeg er nordmann," svarer den unge gutten som står ved siden. "Er du nordmann?" spør jeg, men da på norsk. "Kan du norsk?" spør mannen, "ja, jeg er nordmann," svarer jeg. Jeg husker samtalen, setning for setning, som om det skulle ha vært i dag.
Gutten het Julius Palteil. De tre andre nordmennene var Samuel Steinmann og brødrene Assor og Ariel Hirch. De hadde sittet i Auschwitz og mistet hele sin familie der.
Dagen etter hilste jeg på legen og amerikaneren, som de var sammen med om dagene, legen het Leo Eitinger. Han kom til Norge i 1939 som flyktning fra Tsjekkoslovakia. Han hadde også sittet i Auschwitz. Amerikaneren het Sivert Stakland. Hans forfedre kom fra Haugesund, og han var meget stolt av å være av norsk avstamning.
Sivert skaffet oss amerikanske uniformer, og skulle kjøre oss til Danmark dersom han fikk permisjon.
Sivert hadde fri dagen etter at jeg hilste på han. Han forsøkte da å få permisjon for å kjøre oss til Danmark, men dett ble nektet ham. Mens vi satt utenfor hovedkvarteret til amerikanerne, kom en engelsk kaptein og en sersjant forbi. Sivert stoppet engelskmennene og spurte om hva de gjorde i Buchenwald. Kapteinen, som var prest, svarte at sersjanten som jeg er sammen med er østerriker. Han hadde kjempet sammen med regjeringsstyrkene under den spanske borgerkrigen. Da regjeringsstyrkene kapitulerte, hadde han kommet over til England og senere gått inn i de engelske styrkene. Østerrikeren hadde fått kjenskap til at det befant seg en fange i Buchenwald med samme navn som han. De var derfor kommet fra Bremen for å undersøke hvem dette var. Da de fant fram til vedkommende fange, viste det seg å være far til den østerrikske sersjanten. Sivert spurte kapteinen om han kunne ta oss nordmenn med til Bremen, noe han sa seg villig til. Sivert skaffet oss mat for flere dager. Så vidt jeg husker reiste vi fra Buchnewald den 13.mai 1945.
Skrevet 1978.BERETNINGEN OM HJEMREISEN OG HJEMKOMSTEN.
Det gikk rykter om at russerne skulle overta området hvor Buchenwald lå. Derfor hastet det med å komme ut av leiren.
Før jeg begynner på beretningen om hjemreisen og hjemkomsten, må jeg bl.a fortelle om første dagen på Kongsvinger festning, hvor en SS-mann var over oss hele dagen, og nåde den som ikke hang i.
Ivar Christensen hadde vært utsatt for en umenneskelig behandling på Arkivet i Kristiansand. Han kunne ikke utføre noe tungt arbeid, og greide ikke det harde tempoet. Ivar ble derfor kalt fram til SS-mannen som gav Ivar grov kjeft for dårlig utført arbeid. Ivar tar da av seg skjorten og viser SS-mannen arrene på underarmen. SS-mannen forlot straks plassen og meldte fra til SS- Oberstormfuher Beyermann. Samme kveld ble Ivar kalt ned til kommandanten som bad om å få se på underarmen. Ivar fortalte da at han hadde vært utsatt for tortur, og for ikke å røpe sine kamerater, kuttet han over pulsåren i underarmen for å ta livet sitt. Han knuste vinduet i cella og tok glasskår og skar over pulsåren på venstre håndledd. Selvmordet ble oppdaget av nattvakten som fant Ivar i en blodpøl. Døden nær ble Ivar kjørt til sykehus. I dagene som fulgte fortsatte forhørene med trusler og hardt press. Etter 11 dager på sykehus ble han overført til Arkivet for nye avhør. Etter Ivars beretning for Beyermann lot SS oss i fred.
Sammen med 7 andre sørlendinger ble Ivar den 14.april dømt til døden i den såkalte ”Sørlandssaken”. Han ble senere benådet. Etter frigjøringen utdannet Ivar seg til lege og emigrerte til Amerika.
Jeg må også fortelle om julaften i fengselet i Posen i Polen og om den tyske bibelen.
Like før jul i 1945 fikk jeg brev fra Johan Lauritz Rode som spør om jeg husker julaften 1943 i Posen og den tyske bibelen han fikk.
Jeg siterer fra hans bok; ”Ved livets begynnelse”.
” Julaften 1943 kom vi fram til Posen, nær Poznan, ca. 130 km. Vest for Warszawa.
Vi norske 16 ble sammen med ca. 50 fanger fra en rekke andre land plassert i et rom som knapt gav soveplass for alle. Selv fant jeg så vidt sitteplass borte i et hjørne av fangerommet. Jeg må tilstå at det glade julebudskap var meg temmelig fjernt, men nok gikk tankene hjemover, og ikke minst til Karen. Ekstraforpleining forkom ikke i forbindelse med julen, men jeg fikk i Stadtgefangniss Posen den vakreste julepresang jeg noensinne har mottatt. Plutselig falt en bok ned i fanget mitt, og en helt ukjent tysk medfange i konsentrasjonsleirens fangedrakt sa at det var en julepresang til meg. Boken var ”Die Heilige Schrift des Alten und Neues Testamente”. Til tross for vegring fra meg fastholdt tyskeren at jeg skulle ha Bibelen. Jeg har senere ofte grublet over hvorfor det var meg som skulle få boken. Med utgangspunkt i en kristen tro er det nærliggende å forklare det hele med at av oss norske i cellen var det nettopp jeg som skulle få praktisk behov for boken. Det vil fremgå av det følgende. Jeg skyter her inn at gaven i hele min fangetid gjorde meg religiøst søkende. Verken da eller etter krigen har jeg imidlertid kommet til noen erkjennelse. Som fange kom jeg kanskje dit apostelen Paulus uttrykker det i setningen; ”Jeg tror, Herre hjelp min vantro”.
Jeg ble sittende i cellens halvmørke, og i en språkform jeg langt fra elske, leste jeg med større innlevelse enn både før og etter ved senere julekvelder, Lukas evangelium, kap. 2 1-21 vers: ”Det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus…….”
Senere på aftenen gikk boken rundt, og alle de 16 norske skrev sitt navn på Bibelens første side. Mange fanger fra andre land skrev også sine navn i boken.
Neste morgen 1. juledag, var det åpenbart for oss norske at Hermann Dysvik var dødssyk. Ved å sparke i celledøren tilkalte vi en vokter og forlangte at Dysvik måtte komme under behandling. Jeg må her skyte inn at vi på det daværende tidspunkt ennå ikke var kuet av den erkjennelse at vi var totalt rettsløse. Et annet forhold, og som jeg tror var symptomatisk for underordnede tyske tjenestemenn, var at de bøyet seg for henstillinger fremsatt som bestemte krav og ikke som ærbødig bønn. Resultatet ble at Dysvik skulle overføres til en sykecelle, og da han ikke kunne et ord tysk, fikk jeg følge han som tolk etter at jeg fremsatte krav om dette.
Sykecellen viste seg å være en ordinær fangecelle, hvor sengene var en trebrisk som dekket hele cellens bredde, uten madrass og bare med noen tynne grå tepper til overbredsel. I cellen lå det på forhånd to døende polakker, som etter få dager ble båret ut. I de følgende to uker var den tyske Bibel til stor trøst, ikke minst for Dyvik. Han kom helt åpenbart fra et meget religiøst miljø, med en sikker forankring i den kristne tro. På bakgrunn av den bibelhistorie og tyskundervisning jeg hadde fra skoletiden og hjulpet av Bibelens register, bl.a. med avsnittene ”Forberedelse til døden og ved en sykes leie” kunne jeg daglig lese lange stykker for Dysvik, i den form og språkdrakt han følte seg hjemme i.
Noen dager etter at Dysvik og jeg var ført over til sykecellen ble de norske oppropt til videretransport. Dysvik kunne ikke lenger stå alene på sine ben og ble halvt båret ut av cellen. På ny ble krav fremsatt overfor fengselsbetjeningen med påvisning av at det var mord å sende den syke ut på transport. På ny bøyet tyskerne av, og Dysvik og jeg ble ført tilbake til ”sykecellen”, mens de 14 andre ble sendt videre sydover. Helt alene, uten annen menneskelig kontakt enn en medfange som en gang pr. døgn bragte matrasjonene inn til Dysvik og meg, gikk dagene frem til 7. januar i det nye år 1944. da framsatte jeg krav overfor mine voktere. Atter påkalte jeg oppmerksomhet ved spark i celledøren og forlangte at min kamerat måtte bringes til sykehus. Igjen hendte det underlige. Min anmodning, jeg mener å huske framsatt i kravs form, ble imøtekommet. Og ennå mer utrolig var det at jeg fikk følge med politibilen til sykehuset, hvor jeg så at de lenket ”den farlige forbryter” til sykesengen til tross for at enhver måtte se at fangen Hermann Dysvik gikk mot sine siste timer i denne verden. Jeg måtte følge politibilen tilbake til fengselet og samme celle. Bare noen timer etter at jeg var brakt tilbake til cellen, kom en fangevokter inn og fortalte meg at Dysvik, som ventet var død.
De par ukene alene med Dysvik hadde på en måte vært en god tid. Tilbake i fengselet kom tankene på min egen situasjon veltende over meg i all sin tyngde. Alene som norsk fange langt inne i Polen, så jeg for meg at det enkleste for tyskerne måtte være å bli kvitt meg, eller i beste fall en videretransport fra fengsel til fengsel sammen med bare ukjente utlendinger. Men så etter nye 2-3 timer åpnet fangevokteren, som sikkert har villet hjelpe meg innenfor mulighetenes snevre grenser, på ny celledøren og fortalte at ”nå er dine venner kommet tilbake”.
Jeg var til å begynne med sikker på at det var kommet en ny fangetransport fra Norge, men det som meldt uttrykt må kalles et eventyr, var virkelig skjedd. Etter å ha vært sendt sydover, jeg tror det var Breslaü, ble de 14 av en eller annen grunn dirigert tilbake til Posen.
På veien videre til konsentrasjonsleiren måtte vi ytterligere etterlate oss en syk kamerat i fengsel. Han kom senere frem til Natzweiler, men bare for å dø kort tid etter.
Bibelen hadde jeg med meg fra fengsel til fengsel inntil vi kom til Stuttgard, som vi forstod var siste fengsel før Natzweiler. Her ville skjebnen at jeg ble plassert på celle sammen med en belgisk katolsk prest som skulle innsettes i tukthus. Det ante meg at
jeg ville bli fratatt boken i konsentrasjonsleiren, men at presten både i kraft av sin profesjon og fordi han ”bare” skulle i tukthus, kanskje ville få mildere behandling. Jeg ba ham derfor ta vare på Bibelen, som hadde vært til uvurderlig støtte for meg selv og mange andre av mine medfanger i dagene fra vi forlot Posen til vi ankom Stuttgard. Presten overtok boken og neste morgen gikk vi hver vår skjebne i møte. Sluttkapittelet om min tyske Bibel var imidlertid ennå ikke skrevet. I slutten av oktober 1945 kom det en postpakke fra Belgia med ”Die Heilige Schrift” og hilsen fra den katolske presten” Sitat slutt.
Vi seks nordmenn forlot Buchenwald den 13 mai 1945 i amerikanske uniformer som Sivert Stakland hadde skaffet oss. Sivert hadde lovet å kjøre oss til Danmark dersom han fikk permisjon, men det ble nektet han. Sivert spurte derfor den engelske kapteinen om han kunne ta oss nordmenn med til Bremen, noe han sa seg villig til.
Det er ikke så mye jeg husker av de tre førstedøgnene av turen. Jeg lå for det meste i en døs og sov. Jeg mener å huske at vi kjørte i en jeep-lignende bil og at vi stoppet ved autostradaen og spiste. Byene vi kjørte gjennom lå i ruiner. Jeg mener også å huske at vi overnattet i en kinosal, og en annen natt i en låve.
Da vi kjørte inn i Kiel den 16 mai, møtte vi en bil med svensk flagg på taket. I bilen satt bl.a den svenske skuespillersken Kristina Søderblom. Hun ordnet med bil og bensin og en sjåfør som skulle kjøre oss til danskegrensen. Men sjåføren, som var tsjekker, ble nektet å kjøre oss av en tsjekkisk offiser. Offiseren begrunnet dette med at det gikk flere tusen tsjekkere i Tyskland og ventet på å komme hjem. Derfor hadde han ingen interesse av å hjelpe 6 nordmenn videre. Kapteinen og sersjanten som hadde kjørt oss til Kiel, reiste nå tilbake til Bremen hvor de var stasjonert. Ut på dagen kom vi i kontakt med en canadisk offiser av norsk avstamning. Han lovet å ordne med transport dagen etter. Natten til 17. mai overnattet vi i en kantine i en leir for frivillige arbeidere fra de tidligere tysk okkuperte områdene i øst.
Jeg veltet et skap og la meg i bunnen og sovnet. Den 17. mai hadde canadieren ordnet med mat, en flaske whisky, en bil og en russer til å kjøre oss til Flensburg. Whiskyflasken og en boks bacon fikk sjåføren. Han begynte straks å drikke og var ganske beruset da vi kom fram til Flensburg. Jeg husker at vi punkterte og at vi fikk kjøpt nye dekk på et verksted. I Flensburg fant vi fram til det Danske konsulatet. Her sovnet jeg med hodet på bordet. Konsulen ville få tak i doktor til meg. Jeg mente det ikke var nødvendig, vi var jo snart i Danmark og der ville jeg få legehjelp. Konsulen ordnet med innreise- og oppholdstillatelse i Danmark. Så ble vi hentet av baronesse Wedel Wedelsborg i Dansk Røde kors. Den 17.mai kl. 17.00 krysset vi grensen til det frie Danmark. Ved grensen møtte vi tyske soldater på vei hjem. Kvelden 17. mai spiste vi sammen med baronessen på en restaurant i Paddeborg. Hun spør om vi har fått sendt beskjed hjem om at vi er i live. Det hadde vi ikke, og hun ringer telegrafbestyreren. Straks etter dukker det opp en dame. Hun er finsk av fødsel og bestyrer på den lokale telegrafstasjon. Telegrammet må vær kort. ”På vei hjem” Så tilføyer vi ”Leve Norge” sier telegrafbestyreren, og slik ble det. Telegrammet fikk mor den 18. mai. Etter å ha overnattet i en leir i Paddeborg, går turen videre nordover sammen med noen norske politimenn som hadde sittet i Stütthof i Polen. Vel framme i København ble vi innkvartert på Fredriksberg hospital og undersøkt for alskens sykdommer. Det viser seg at jeg har tuberkulose i venstre lunge. Legen vil at jeg skal bli igjen i Danmark til jeg blir så pass bra at jeg kan reise hjem. Jeg vil jo hjem så fort som mulig, og Eitinger får med legepapirene og skal sørge for at jeg blir innlagt på sanatorium når vi kommer hjem.
Etter en uke blir det ordnet plass til oss på båt fra København til Oslo, sammen med norske offiserer som hadde sittet i tysk krigsfangenskap. Jeg som er syk får køyeplass i lugar sammen med Eitinger. Jeg holder meg i lugaren, ligger for det meste i køya og sover. Jeg husker ikke noe fra overfarten. På kaien i Oslo var mange møtt fram for å ønske offiserene velkommen hjem, etter nesten to år i krigsfangenskap. Noen av slektningene til mine fem venner fra Buchenwald var også møtt fram på kaien, men det er ingen som møter meg. Augusta Hellisen fra Røde Kors tar seg av meg. Hun ordner med overnatting, får sendt telegram hjem og ordnet med plass på toget sørover. På holdeplassen i Lillesand var det møtt fram mye folk med blomster og flagg. Jeg var ikke klar over at det var meg de ventet på før to menn tar fatt i meg da jeg går ut av bussen og bærer meg på gullstol bort til mor. Jeg slår armene om henne og gråter. Det er ingen helt som vender hjem. ”Han kommer i fangeklær,” hører jeg det blir sagt. De skulle ha visst hvordan en fangedrakt så ut. Jeg kom nemlig hjem i en amerikansk uniform.
Med favnen full av blomster blir mor og jeg kjørt hjem. I hjemmet bugner det av blomster fra kjente og naboer. En nabodame kom med en pose vitaminer av forskjellig slag. På kjøkkenet gikk en liten gutt jeg ikke kjente. Jeg spør hvem dette er, og min søster Johanna svarer; ”Det er Øivind, han er min” Hun hadde to jenter Bjørg og Gerd da jeg ble arrestert. Noen dager før jeg kom hjem kom Bjørg løpende inn på kjøkkenet til sin mor; ”mamma, mamma” roper hun” er det han som har slått onkel Alf?” spør hun. Hun viste et bilde av en mann i uniform. Bildet viste seg å være av daværende kronprins Olav.
Da Gerd leste aftenbønnen tok hun alle hun kjente med i bønnen, og det ble ganske mange. En kveld la hennes mor merke til at Gerd ikke hadde tatt meg med i bønnen. ”Nå har du glemt onkel Alf” sa hennes mor. ”Nei” svarte Gerd, ”nå er onkel Alf kommet hjem, så nå kan mormor passe på han”.
Slektninger og venner kom på besøk og ønsket meg velkommen hjem. Det var så uvirkelig at jeg var hjemme og hadde overlevd.
Selv om jeg var utmagret, dødssyk og så langt nede som det var mulig å komme, ga jeg aldri opp troen og håpet på at en gang å komme hjem til landet og mine kjære. Veien hadde vært lang, vond og smertefull, og mange hadde mistet livet i frihetskampen
jeg ville bli fratatt boken i konsentrasjonsleiren, men at presten både i kraft av sin profesjon og fordi han ”bare” skulle i tukthus, kanskje ville få mildere behandling. Jeg ba ham derfor ta vare på Bibelen, som hadde vært til uvurderlig støtte for meg selv og mange andre av mine medfanger i dagene fra vi forlot Posen til vi ankom Stuttgard. Presten overtok boken og neste morgen gikk vi hver vår skjebne i møte. Sluttkapittelet om min tyske Bibel var imidlertid ennå ikke skrevet. I slutten av oktober 1945 kom det en postpakke fra Belgia med ”Die Heilige Schrift” og hilsen fra den katolske presten” Sitat slutt.
Vi seks nordmenn forlot Buchenwald den 13 mai 1945 i amerikanske uniformer som Sivert Stakland hadde skaffet oss. Sivert hadde lovet å kjøre oss til Danmark dersom han fikk permisjon, men det ble nektet han. Sivert spurte derfor den engelske kapteinen om han kunne ta oss nordmenn med til Bremen, noe han sa seg villig til.
Det er ikke så mye jeg husker av de tre førstedøgnene av turen. Jeg lå for det meste i en døs og sov. Jeg mener å huske at vi kjørte i en jeep-lignende bil og at vi stoppet ved autostradaen og spiste. Byene vi kjørte gjennom lå i ruiner. Jeg mener også å huske at vi overnattet i en kinosal, og en annen natt i en låve.
Da vi kjørte inn i Kiel den 16 mai, møtte vi en bil med svensk flagg på taket. I bilen satt bl.a den svenske skuespillersken Kristina Søderblom. Hun ordnet med bil og bensin og en sjåfør som skulle kjøre oss til danskegrensen. Men sjåføren, som var tsjekker, ble nektet å kjøre oss av en tsjekkisk offiser. Offiseren begrunnet dette med at det gikk flere tusen tsjekkere i Tyskland og ventet på å komme hjem. Derfor hadde han ingen interesse av å hjelpe 6 nordmenn videre. Kapteinen og sersjanten som hadde kjørt oss til Kiel, reiste nå tilbake til Bremen hvor de var stasjonert. Ut på dagen kom vi i kontakt med en canadisk offiser av norsk avstamning. Han lovet å ordne med transport dagen etter. Natten til 17. mai overnattet vi i en kantine i en leir for frivillige arbeidere fra de tidligere tysk okkuperte områdene i øst.
Jeg veltet et skap og la meg i bunnen og sovnet. Den 17. mai hadde canadieren ordnet med mat, en flaske whisky, en bil og en russer til å kjøre oss til Flensburg. Whiskyflasken og en boks bacon fikk sjåføren. Han begynte straks å drikke og var ganske beruset da vi kom fram til Flensburg. Jeg husker at vi punkterte og at vi fikk kjøpt nye dekk på et verksted. I Flensburg fant vi fram til det Danske konsulatet. Her sovnet jeg med hodet på bordet. Konsulen ville få tak i doktor til meg. Jeg mente det ikke var nødvendig, vi var jo snart i Danmark og der ville jeg få legehjelp. Konsulen ordnet med innreise- og oppholdstillatelse i Danmark. Så ble vi hentet av baronesse Wedel Wedelsborg i Dansk Røde kors. Den 17.mai kl. 17.00 krysset vi grensen til det frie Danmark. Ved grensen møtte vi tyske soldater på vei hjem. Kvelden 17. mai spiste vi sammen med baronessen på en restaurant i Paddeborg. Hun spør om vi har fått sendt beskjed hjem om at vi er i live. Det hadde vi ikke, og hun ringer telegrafbestyreren. Straks etter dukker det opp en dame. Hun er finsk av fødsel og bestyrer på den lokale telegrafstasjon. Telegrammet må vær kort. ”På vei hjem” Så tilføyer vi ”Leve Norge” sier telegrafbestyreren, og slik ble det. Telegrammet fikk mor den 18. mai. Etter å ha overnattet i en leir i Paddeborg, går turen videre nordover sammen med noen norske politimenn som hadde sittet i Stütthof i Polen. Vel framme i København ble vi innkvartert på Fredriksberg hospital og undersøkt for alskens sykdommer. Det viser seg at jeg har tuberkulose i venstre lunge. Legen vil at jeg skal bli igjen i Danmark til jeg blir så pass bra at jeg kan reise hjem. Jeg vil jo hjem så fort som mulig, og Eitinger får med legepapirene og skal sørge for at jeg blir innlagt på sanatorium når vi kommer hjem.
Etter en uke blir det ordnet plass til oss på båt fra København til Oslo, sammen med norske offiserer som hadde sittet i tysk krigsfangenskap. Jeg som er syk får køyeplass i lugar sammen med Eitinger. Jeg holder meg i lugaren, ligger for det meste i køya og sover. Jeg husker ikke noe fra overfarten. På kaien i Oslo var mange møtt fram for å ønske offiserene velkommen hjem, etter nesten to år i krigsfangenskap. Noen av slektningene til mine fem venner fra Buchenwald var også møtt fram på kaien, men det er ingen som møter meg. Augusta Hellisen fra Røde Kors tar seg av meg. Hun ordner med overnatting, får sendt telegram hjem og ordnet med plass på toget sørover. På holdeplassen i Lillesand var det møtt fram mye folk med blomster og flagg. Jeg var ikke klar over at det var meg de ventet på før to menn tar fatt i meg da jeg går ut av bussen og bærer meg på gullstol bort til mor. Jeg slår armene om henne og gråter. Det er ingen helt som vender hjem. ”Han kommer i fangeklær,” hører jeg det blir sagt. De skulle ha visst hvordan en fangedrakt så ut. Jeg kom nemlig hjem i en amerikansk uniform.
Med favnen full av blomster blir mor og jeg kjørt hjem. I hjemmet bugner det av blomster fra kjente og naboer. En nabodame kom med en pose vitaminer av forskjellig slag. På kjøkkenet gikk en liten gutt jeg ikke kjente. Jeg spør hvem dette er, og min søster Johanna svarer; ”Det er Øivind, han er min” Hun hadde to jenter Bjørg og Gerd da jeg ble arrestert. Noen dager før jeg kom hjem kom Bjørg løpende inn på kjøkkenet til sin mor; ”mamma, mamma” roper hun” er det han som har slått onkel Alf?” spør hun. Hun viste et bilde av en mann i uniform. Bildet viste seg å være av daværende kronprins Olav.
Da Gerd leste aftenbønnen tok hun alle hun kjente med i bønnen, og det ble ganske mange. En kveld la hennes mor merke til at Gerd ikke hadde tatt meg med i bønnen. ”Nå har du glemt onkel Alf” sa hennes mor. ”Nei” svarte Gerd, ”nå er onkel Alf kommet hjem, så nå kan mormor passe på han”.
Slektninger og venner kom på besøk og ønsket meg velkommen hjem. Det var så uvirkelig at jeg var hjemme og hadde overlevd.
Selv om jeg var utmagret, dødssyk og så langt nede som det var mulig å komme, ga jeg aldri opp troen og håpet på at en gang å komme hjem til landet og mine kjære. Veien hadde vært lang, vond og smertefull, og mange hadde mistet livet i frihetskampen
jeg ville bli fratatt boken i konsentrasjonsleiren, men at presten både i kraft av sin profesjon og fordi han ”bare” skulle i tukthus, kanskje ville få mildere behandling. Jeg ba ham derfor ta vare på Bibelen, som hadde vært til uvurderlig støtte for meg selv og mange andre av mine medfanger i dagene fra vi forlot Posen til vi ankom Stuttgard. Presten overtok boken og neste morgen gikk vi hver vår skjebne i møte. Sluttkapittelet om min tyske Bibel var imidlertid ennå ikke skrevet. I slutten av oktober 1945 kom det en postpakke fra Belgia med ”Die Heilige Schrift” og hilsen fra den katolske presten” Sitat slutt.
Vi seks nordmenn forlot Buchenwald den 13 mai 1945 i amerikanske uniformer som Sivert Stakland hadde skaffet oss. Sivert hadde lovet å kjøre oss til Danmark dersom han fikk permisjon, men det ble nektet han. Sivert spurte derfor den engelske kapteinen om han kunne ta oss nordmenn med til Bremen, noe han sa seg villig til.
Det er ikke så mye jeg husker av de tre førstedøgnene av turen. Jeg lå for det meste i en døs og sov. Jeg mener å huske at vi kjørte i en jeep-lignende bil og at vi stoppet ved autostradaen og spiste. Byene vi kjørte gjennom lå i ruiner. Jeg mener også å huske at vi overnattet i en kinosal, og en annen natt i en låve.
Da vi kjørte inn i Kiel den 16 mai, møtte vi en bil med svensk flagg på taket. I bilen satt bl.a den svenske skuespillersken Kristina Søderblom. Hun ordnet med bil og bensin og en sjåfør som skulle kjøre oss til danskegrensen. Men sjåføren, som var tsjekker, ble nektet å kjøre oss av en tsjekkisk offiser. Offiseren begrunnet dette med at det gikk flere tusen tsjekkere i Tyskland og ventet på å komme hjem. Derfor hadde han ingen interesse av å hjelpe 6 nordmenn videre. Kapteinen og sersjanten som hadde kjørt oss til Kiel, reiste nå tilbake til Bremen hvor de var stasjonert. Ut på dagen kom vi i kontakt med en canadisk offiser av norsk avstamning. Han lovet å ordne med transport dagen etter. Natten til 17. mai overnattet vi i en kantine i en leir for frivillige arbeidere fra de tidligere tysk okkuperte områdene i øst.
Jeg veltet et skap og la meg i bunnen og sovnet. Den 17. mai hadde canadieren ordnet med mat, en flaske whisky, en bil og en russer til å kjøre oss til Flensburg. Whiskyflasken og en boks bacon fikk sjåføren. Han begynte straks å drikke og var ganske beruset da vi kom fram til Flensburg. Jeg husker at vi punkterte og at vi fikk kjøpt nye dekk på et verksted. I Flensburg fant vi fram til det Danske konsulatet. Her sovnet jeg med hodet på bordet. Konsulen ville få tak i doktor til meg. Jeg mente det ikke var nødvendig, vi var jo snart i Danmark og der ville jeg få legehjelp. Konsulen ordnet med innreise- og oppholdstillatelse i Danmark. Så ble vi hentet av baronesse Wedel Wedelsborg i Dansk Røde kors. Den 17.mai kl. 17.00 krysset vi grensen til det frie Danmark. Ved grensen møtte vi tyske soldater på vei hjem. Kvelden 17. mai spiste vi sammen med baronessen på en restaurant i Paddeborg. Hun spør om vi har fått sendt beskjed hjem om at vi er i live. Det hadde vi ikke, og hun ringer telegrafbestyreren. Straks etter dukker det opp en dame. Hun er finsk av fødsel og bestyrer på den lokale telegrafstasjon. Telegrammet må vær kort. ”På vei hjem” Så tilføyer vi ”Leve Norge” sier telegrafbestyreren, og slik ble det. Telegrammet fikk mor den 18. mai. Etter å ha overnattet i en leir i Paddeborg, går turen videre nordover sammen med noen norske politimenn som hadde sittet i Stütthof i Polen. Vel framme i København ble vi innkvartert på Fredriksberg hospital og undersøkt for alskens sykdommer. Det viser seg at jeg har tuberkulose i venstre lunge. Legen vil at jeg skal bli igjen i Danmark til jeg blir så pass bra at jeg kan reise hjem. Jeg vil jo hjem så fort som mulig, og Eitinger får med legepapirene og skal sørge for at jeg blir innlagt på sanatorium når vi kommer hjem.
Etter en uke blir det ordnet plass til oss på båt fra København til Oslo, sammen med norske offiserer som hadde sittet i tysk krigsfangenskap. Jeg som er syk får køyeplass i lugar sammen med Eitinger. Jeg holder meg i lugaren, ligger for det meste i køya og sover. Jeg husker ikke noe fra overfarten. På kaien i Oslo var mange møtt fram for å ønske offiserene velkommen hjem, etter nesten to år i krigsfangenskap. Noen av slektningene til mine fem venner fra Buchenwald var også møtt fram på kaien, men det er ingen som møter meg. Augusta Hellisen fra Røde Kors tar seg av meg. Hun ordner med overnatting, får sendt telegram hjem og ordnet med plass på toget sørover. På holdeplassen i Lillesand var det møtt fram mye folk med blomster og flagg. Jeg var ikke klar over at det var meg de ventet på før to menn tar fatt i meg da jeg går ut av bussen og bærer meg på gullstol bort til mor. Jeg slår armene om henne og gråter. Det er ingen helt som vender hjem. ”Han kommer i fangeklær,” hører jeg det blir sagt. De skulle ha visst hvordan en fangedrakt så ut. Jeg kom nemlig hjem i en amerikansk uniform.
Med favnen full av blomster blir mor og jeg kjørt hjem. I hjemmet bugner det av blomster fra kjente og naboer. En nabodame kom med en pose vitaminer av forskjellig slag. På kjøkkenet gikk en liten gutt jeg ikke kjente. Jeg spør hvem dette er, og min søster Johanna svarer; ”Det er Øivind, han er min” Hun hadde to jenter Bjørg og Gerd da jeg ble arrestert. Noen dager før jeg kom hjem kom Bjørg løpende inn på kjøkkenet til sin mor; ”mamma, mamma” roper hun” er det han som har slått onkel Alf?” spør hun. Hun viste et bilde av en mann i uniform. Bildet viste seg å være av daværende kronprins Olav.
Da Gerd leste aftenbønnen tok hun alle hun kjente med i bønnen, og det ble ganske mange. En kveld la hennes mor merke til at Gerd ikke hadde tatt meg med i bønnen. ”Nå har du glemt onkel Alf” sa hennes mor. ”Nei” svarte Gerd, ”nå er onkel Alf kommet hjem, så nå kan mormor passe på han”.
Slektninger og venner kom på besøk og ønsket meg velkommen hjem. Det var så uvirkelig at jeg var hjemme og hadde overlevd.
Selv om jeg var utmagret, dødssyk og så langt nede som det var mulig å komme, ga jeg aldri opp troen og håpet på at en gang å komme hjem til landet og mine kjære. Veien hadde vært lang, vond og smertefull, og mange hadde mistet livet i frihetskampen.
Jeg var ofte plaget av skyldfølelse. Hvorfor skulle nettopp jeg komme hjem? Hadde jeg tatt plassen fra noen som hadde kone og barn som håpet og ventet hjemme, og som trengte og fortjente det bedre enn meg? Dette er et spørsmål jeg ofte har stilt meg.
Tom Olsen og jeg besøkte familien til de av våre kamerater som ikke kom tilbake og kunne berette noe om deres skjebne. Sorgen og fortvilelsen var ubeskrivelig, og mange kom aldri over tapet av sin kjære.
Ved legeundersøkelse på Fredrikberg hospital i København viste det seg, som nevnt, at jeg hadde tuberkulose. Jeg ble derfor innlagt på Furukollen sanatorium i Arendal.
I januar 1946 ble jeg erklært frisk. Jeg var i marinen en kort tid. Så reiste jeg til sjøs igjen som Matros og senere Båtsmann med D/T BENOIL av Kristiansand. Mens jeg var ute fikk jeg telegram at jeg var kommet inn i politiet. Jeg mønstret derfor av i Le Havre og reiste hjem. Jeg tok politiskolen. Ved oppnådd pensjonsalder gikk jeg av uten å ha skoftet eller vært syk en enste dag. Jeg kom inn i politiet og tok politiskolen .
I flere år etter at jeg kom hjem fra Tyskland kunne jeg våkne på nettene liggende på gulvet gjennomvåt av svette og i krampegråt.
Hvorfor skulle akkurat jeg overleve, når så mange andre måtte bøte med livet for en frihet de ikke fikk oppleve? Hvorfor meg framfor andre, er spørsmål jeg har slitt med mange ganger, jeg har ikke noe svar.
Jeg er ikke bitter. Jeg føler ikke hat og har aldri søkt etter hevn. Vi må tilgi våre medmennesker, men vi skal ikke glemme det som skjedde.
Den som glemmer historien, må leve den om igjen.
PS
I bare fire uker i 1945 sto Buchenwald tom. Fra 1945 til 1950 ble Buchenwald benyttet av Sovjet som spesialleir for antatte eller reelle politiske motstandere av kommunismens regime, stemplet som klassefiender.
På den ene siden av leirområdet, inn i skogen til en fordypning, ligger gravstedet for de anslagsvis 10 000 tyske ofre for den sovjetiske spesielle interneringsleir Buchenwald fra årene 1945 – 50.
Min ufrivillige reiserute som fange:
Den 20.02 til 27.02 1943 Kristiansands kretsfengsel.
Den 27.02 til 18.04 1943 Arkivet, Kristiansand.
Den 18.04 til 26.05 1943 Grini.
Den 26.05 til 17.10 1943 Kongsvinger festning.
Den 17.10 til 08.12 1943 Grini.
Den 08.12 til 09.12 1943 Akershus festning.
Den 09.12 til 11.12 1943 Transport til Århus i Danmark med båt S/S"Moreo"- videre med kuvogner til Kiel.
Den 11.12 til 15.12 1943 Drachensee ved Kiel.
Den 15.12 til 16.12 1943 Neumunster.
Den 16.12 til 17.12 1943 Lubeck.
Den 17.12 til 18.12 1943 Stralsund.
Den 18.12 til 19.12 1943 Stettin, Polen.
Den 19.12 til 20.12 1943 Danzig, Polen.
Den 20.12 til 21.12 1943 Torun, Polen.
Den 21.12 til 30.12 1943 Posen, Polen.
Den 30.12 til 03.01 1944 Breslau, Polen.
Den 03.01 til 04.01 1944 Sjonberg, Tjekkoslovakia.
Den 04.01 til 05.01 1944 Brno,Tjekkoslovakia .
Den 05.01 til 06.01 1944 Sjonberg, Tjekkoslovakia.
Den 06.01 til 07.01 1944 Breslau, Polen.
Den 07.01 til 20.01 1944 Posen, Polen.
Den 20.01. til 21.01 1944 Transport.
Den 21.01 til 24.01 1944 Wien, Østerrike.
Den 24.01 til 25.01 1944 Salzburg, Østerrike.
Den 25.01 til 28.01 1944 Munchen, Tyskland.
Den 28.01 til 29.01 1944 Ulm, Tyskland.
Den 29.01 til 02.02 1944 Stutgard, Tyskland.
Den 02.02 til 05.02 1944 Karlruhe, Tyskland.
Den 05.02 til 03.09 1944 Natzweiler, Elsas, Frankrike.
Den 03.09 til 04.09 1944 Transport.
Den 04.09 til 12.09 1944 Dachau, Tyskland.
Den 13.09 til 21.09 1944 Ottobrun, Tyskland.
Den 21.09 til 22.09 1944 Transport.
Den 22.09 til 30.10 1944 Dautmergen, Tyskland.
Den 30.10 til 31.10 1944 Transnport.
Den 31.10 til 20.01 1945 Dachau, Tyskland.
Den 20.01 til 24.01 1945 Transport.
Den 24.01 til 03.04 1945 Nordlager, (Ohrdorf) Tyskland.
Den 03.04 til 17.05 1945 Buchenwald, Tyskland.
Hannover, Tyskland
Hamburg,Tyskland.
Den 16.05 1945 Kiel, Tyskland.
Den 17.Mai 1945 Flensburg, Tyskland.
Den 17.Mai 1945 Åbenrå, Danmark.
København, Danmark.
Oslo, Norge.
