Følgende er hentet fra skriv av Jostein Andreassen, svigersønn til Søren Brandsnes, 22.11. 2011:
"Søren Brandsnes ble født i Sør-Audnedal (nå Lindesnes kommune) i 1920. Med mor som døde tidlig og med far i Amerika, ble han oppfostret hos pleieforeldre. Etter noen småjobber dro Søren 19 år gammel til sjøs med tankskipet ”Polykarp”. Midtveis fra Texas til Middelhavet i april 1940 fikk folkene om bord melding om at Norge var hærtatt av Nazi-Tyskland. Søren sier at det gjorde inntrykk da han så at gamle sjøfolk brast i gråt. Da forstod han alvoret. Skip og mannskap fortsatte å seile og kom over i konvoifart. Ved nyttårstider 1941 fikk de oppleve et voldsomt bombeangrep fra tyske fly i den britiske havnen Swansea.
15. mars samme år ble ”Polykarp” under dramatiske omstendigheter midt ute i Atlanterhavet tatt av det tyske slagskipet ”Scharnhorst”. Folkene om bord ble sendt i fangenskap til det tyskokkuperte Frankrike og videre til Hamburg-området. Etter en måneds tid i fangeleiren ”Marlag und Milag Nord” ble ca. 800 norske fanger sendt hjem med ”Donau” (det samme skipet som senere fraktet de norske jødene i døden). Det var tidlig i krigen, så i Oslo ble Søren og de andre fangene mottatt av de norske nazimyndighetene som stolt viste fram ”Det nye Norge” og gav dem svinesteik på en restaurant. Men den 20 år gamle Søren dro hjem, kjøpte en motorbåt på like mange fot og begynte i all hemmelighet å forsterke den sammen med to venner. De planla å dra over Nordsjøen og slutte seg til dem som ville frigjøre landet fra tysk okkupasjon. Sannelig, det klarte de. Båten hadde de kalt med det patriotiske navnet ”Dronning Maud”. I september 1941 ankom de Aberdeen etter 54 timer. Men da de kom inn på havnen med det vaiende norske flagg, var båten halvfull av vann. Belastningen hadde vært for stor. [Denne englandsfart er omtalt i Ragnar Ulstein, Englandsfarten. 2: Søkelys mot Bergen, s. 132-133 og 305].
Resten av krigen seilte Søren i konvoifart, ofte med bensinlast! Snart ble han skytter om bord, og som han sier lakonisk, på en tur til Malta ”gikk det ganske hardt for seg”. Til Malta med bensin var det absolutt farligste en krigsseiler kunne befatte seg med. Tyske fly fra Sicilia og det italienske fastlandet bombet ustanselig, og da naboskipet eksploderte, mistet Søren hørselen på det ene øret.
I mars 1946 kom han hjem til Norge igjen. Ingen velkomstkomité tok imot, men Søren ble godt mottatt hjemme i Sør-Audnedal. Folk var nysgjerrige på hvordan overfarten til England hadde vært. Søren ville da helst slutte å seile til sjøs, men der var lite arbeid å få i hjemkommunen. Han reiste derfor til Vågsbygda sommeren samme år. Der fikk han arbeid på Fiskå Verk. Men for å få rasjoneringskort, måtte han reise hjem til Sør-Audnedal for å få attest for under krigen å ha vist ”god nasjonal holdning”. Sjømannspapirer var ikke nok. Husbyggingen i 1949 måtte gå i kona Helga navn, fordi han ikke var ”hjemmehørende” i Oddernes kommune.
Etter hvert tok Søren seg jobb som maler, og siden startet han eget malerfirma som han drev til han ble pensjonist.
I hele etterkrigstiden, og særlig fra 1950-årene av, [gjorde Søren] en formidabel innsats for krigsseilernes sak. ”Kristiansand og omegn Krigsseilerforening" ble stiftet i 1951 med Søren Brandsnes i styret. Siden i ”Agder krigsseilerforening” fra 1968. [...] I ”Nortraship-saken”, den lange kampen for krigsseilernes rettigheter fra krigens tid, var Søren sentral og sloss for den i mange år – og vant fram til slutt sammen med sentrale krigsseilerkamerater som bl.a. Leif Vetlesen.
Søren [skrev] et stort antall artikler i aviser og i krigsseilernes tidsskrifter med opplysninger om krigsseilere. ”Seilas for frihet. Krigsseilernes loggbok” er den fremste boken hans, som han skrev i 1985 sammen med to venner. Dette er 300 sider om krigsseilere fra Vest-Agder og deres opplevelser og seilas. Dessuten kan vi nevne boken ”Seilasen videre” (ved Agder krigsseilerforenings tyveårsjubileum) og bok ved 50-årsjubileet for freden i 1995. I bokverket ”Søgne før og nå” har han skrevet om de 60 krigsseilerne fra Søgne, dessuten skrev han Agder krigsseilerforenings historie, og ikke minst i bladene ”Krigsinvaliden” - Krigsinvalideforbundets medlemsblad, Skytteravdelingens veteranforenings medlemsblad, ”Glimt fra Lindesnes” - Lindesnes historielags årsskrift, osv., osv., osv.
I Agder Krigsseilerforening [var han i alle år] en av de fremste, dessuten i ”Krigsseilernes minneforening”. På Arkivet [freds- og menneskerettighetssenter var] han stadig på oppdrag. [Han var] den levende hovedkilde for Guri Hjeltnes og andres krigsseilerhistoriebøker. Han har mottatt Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for krigsseilernes sak. Sørens kamp og håp for ”Hestmanden” og dens framtidige gjerning kunne det skrives en stor bok om. [Han fikk i 2011] være med på dåpen med selveste kongen til stede".
Arbeid i foreninger:
Kristiansand og omegn krigsseilerforening:
I forbindelse med kampen om Nortraships hemmelige fond, dannet krigsseilerne foreninger over hele landet. Søren Brandsnes var med i foreningen fra starten i mai 1951. Han ble da valgt som nestformann. Han var formann da foreningen her i Kristiansand la inn årene i 1954. Foreningen hadde da navnet Kristiansand og omegn krigsseilerforening. Søren Brandsnes var også foreningens representant da krigsseilerne møttes med Leif Vetlesen før Høyesteretts avgjørelse om Nortrashipsfondet 13. februar 1954 i Oslo. Alle var de optimister, men de tapte saken.
Agder krigsseilerforening:
I Agder krigsseilerforening, som ble stiftet i 1968, var Søren Brandsnes med i kulturstyret, sammen med Ivar Myklebust og Ingvald Stamnes. I denne foreningen var han også styremedlem og dens revisor.
Vest-Agder krigsinvalideforening:
I Vest-Agder krigsinvalideforening var Søren Brandsnes styremedlem i et ukjent antall år, noen ganger også dens representant på landsmøtet.
Aust- og Vest-Agder S.S.H.:
Søren Brandsnes var sekretær i Aust- og Vest-Agder lokallag for S.S.H. – Sjøforsvarets skytteravdeling – Handelsflåtens Veteranforening.
”Hestmanden”:
Søren Brandsnes var med i innsamlingskomiteen for restaureringen av ”Hestmanden” fra starten i 1995. I de senere årene var han restaureringsarbeidets fremste profil og arbeidet for at det skal bli mulig at skipet snart skal kunne gå for egen maskin.
Søren Brandsnes
Fotografi fra krigen. Brandsnes til høyre. Kanonen er en 4 tommer og beregnet til forsvar mot ubåterCopyright: Aage A. Wilhelmsen - Sjømenn i krig. Krigsseilerne forteller. 2009, s. 25.