Følgende er hentet fra Krigsseileren, Nr. 4, 1972, s. 2-3. Krigsseileren, Nr. 2, 1971, s. 6 og Norsk Tidsskrift for Sjøvesens skriftserie - Nummer 3. Viseadmiral Thore Horve fra Stavanger. Glimt fra et eventyrlig liv i krig og fred. Redaktør Kommandørkaptein Svein Carl Sivertsen. Hundvåg, 1997, s. 19-20, 28-29:
Thore Horve ble født i tidligere Hetland kommune ved Stavanger 6. oktober 1899. Som ungdom bestemte han seg for å bli marineoffiser. Men for å komme inn på Sjøkrigsskolen var det imidlertid nødvendig med fartstid. Som krigsseiler i første verdenskrig ble Thore Horve som 17-åring torpedert mens han var dekksmann ombord på seilskuten "Carmanian" av Stavanger.
"På grunn av de vanskelige og trange forhold i Marinen i mellomkrigstiden, pleide unge marineoffiserer å ta permisjon og seile som offiserer i handelsflåten. I nær ett år i 1922-1923 var Horve styrmann om bord i "Segundo" tilhørende Ivarans rederi. Skipet gikk i linjefart på Syd-Amerika, en fart Horve likte godt. I mars 1923 var han tilbake i Marinen og ble forfremmet til premierløytnant. I årene frem til Den annen verdenskrigs utbrudd tjenestegjorde Horve vekselsvis som skipsoffiser og senere som skipssjef om bord på ubåtene, blant annet på "B-1" og torpedobåtene - "Trygg", "Snøgg" og "Stegg". Han var også en tid ombord på den store mineleggeren "Olav Trygvason"".
"Som marineoffiser under annen verdenskrig deltok han i store og avgjørende operasjoner. [mer om dette kan man lese i følgende bokverk.] Bl.a. var han sjef på MTB-båter med operasjonsfelt på norskekysten. Etter krigen avanserte han til å bli Den Kgl. Norske Marines sjef".
Følgende er hentet fra "Krigsseiler: krig, hjemkomst, oppgjør", bind 4 i verket Handelsflåten i krig 1939-1945, av Guri Hjeltnes. Oslo, 1997, s. 519-524, 539:
"En ny mann sto i spissen, og det hele startet i grunnen litt tilfeldig. Admiral Thore Horve hadde tjenestegjort i marinen under hele 2. verdenskrig. Han var nettopp pensjonert da han en dag i 1968 stakk innom redaktøren i Norges Handels- og Sjøfartstidende i Oslo. Redaktør Terje Baalsrud kom like etter inn til journalist Arne Hartmark og sa: "Admiral Thore Horve er her. Han vil gjerne ha en jobb. Jeg kan ikke ansette en admiral. Har du et forslag?"
Arne Hartmark, med full fartstid som styrmann fra 2. verdenskrig, hadde liggende på sin kontorpult sjøfartshistorikeren Birger Dannevigs nyutkomne bok Skip og menn. Den norske handelsflåtes krigsinnsats 1939-1945. Hartmark ba Horve anmelde Dannevigs bok, og admiralen svarte ja.
Slik startet det. Da Horve gjennomgikk Dannevigs levende fremstilling av innsatsen til skip og menn i Nortraships flåte, ble gnisten tent på to områder: det reduserte krigsrisikotillegget og spørsmålet om utmerkelser til sjøfolkene for krigsinnsatsen. Thore Horve skaffet seg det materiale som fantes om Nortraship-fondet fra 1940- og 50-årene og gikk deretter planmessig inn for å få gjenopptatt Nortraship-saken.
Thore Horve startet med et gnistrende foredrag 23. januar 1969 i De Sjøkyndiges Forbund - en sammenslutning av skipsførere som var gått over i lendende stillinger på land, samt sjøoffiserer av kapteinløytnants grad eller høyere. Horve selv var nestformann og fant gode medspillere gjennom Arne Hartmark og Erik Lindstøl, henholdsvis sekretær og formann i De Sjøkyndiges Forbund.
Den 11. mars 1969 sendte De Sjøkyndiges Forbund et brev til regjeringen Borten og anmodet om at det ble "... nedsatt et utvalg av uhildede personer til å gjennomgå og gi uttalelse i saken. Dette bør skje uansett om Høyesterett i sin tid avsa dom..." De Sjøkyndiges Forbund mente dommen ikke sa annet enn at Staten var i sin juridiske rett. Hadde Staten valgt en annen vei for oppgjør, utbetaling av fondet til krigsseilerne etter fartstid, istedenfor å bruke pengene til sosial omsorg som det vel egentlig er hele samfunnets sak å yte, "... ville Høyesterett neppe funnet grunnlag til å dømme dette som rettstridig heller".
Brevet ble offentliggjort i pressen og førte til en lang rekke innlegg i avisene om Nortraship-fondet. Horve søkte målrettet støtte fra krigsseilere, institusjoner og organisasjoner. Det fulgte flere andre [...] henvendelser til regjeringen, fra Sjømannsforeningenes Landsforbund, Landsorganisasjonen, Norges Skibsførerforbund, Aktive Krigsdeltakeres Forening og SSH, Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten, som alle støttet opp om henvendelsen fra De Sjøkyndiges Forbund.
Thore Horve sådde i god jord. Det politiske klimaet var et helt annet ved utgangen av 1960-tallet, sammenliknet med stemningen på 1940-/50-tallet. Norge var gjenreist etter krigen, de "gyldne" 1960-årene var preget av god økonomi og vekst. Velferdssamfunnet var under full etablering. Norges Kommunistiske Parti var redusert, ved stortingsvalget i 1965 fikk partiet mindre enn halvannen prosent av stemmene. Den kalde krigen var inne i en avspenningsperiode. Krigsveteranenes helsemessige, økonomiske og allmenne livssituasjon ble satt på dagsordenen i 1960-årene av engasjerte medisinere. Journalister fulgte opp, Per Hanssons mange avisreportasjer om krigsseilerne i Dagbladet fikk innflytelse i opinionen. Men også det nye medium som samlet Norge til et rike, fjernsynet, bidro til å flytte noen grensesteiner. Når Per Øyvind Heradstveit og Kjell Arnljot Wiig nådeløst innkalte statsråd og byråkrat i programmet "Åpen post", var det ikke lett å vri seg unna at initiativ måtte tas. Ved arbeidet for å få Tilleggsloven av 1968 igjennom var oppmerksomheten rettet også mot krigsseilerne.
Thore Horve selv var opptatt av å få også de personer som så intenst hadde jobbet med Nortraship-fondet rett etter krigen med på laget. flere fra det tidligere Hovedaksjonsutvalget sluttet seg til hans arbeid. Men det synes også klart at Horves personlige autoritet og samfunnsmessige posisjon ga ham en egen kanal til toppolitikere og andre opinionsledere. Samtidig trakk han med seg et nytt samfunnsskikt med tradisjonelt sterk gjennomslagskraft overfor myndighetene - som nå arbeidet for krigsseilernes sak. Admiral Horve utførte det strategisk riktige forarbeid i kulissene.
Arne Hartmark og Thore Horve oppsøkte systematisk partiledere og andre sentrale personer og ble stort sett godt mottatt. "Statsminister Per Borten var positiv med en gang," forteller Hartmark. Men hos handelsministeren, en presumptiv viktig medspiller, var imidlertid holdningen helt motsatt. "Kåre Willoch opptrådte direkte uforskammet og ubehagelig overfor Thore Horve. Han kunne i det minste vist respekt for Horve som var en respektert sjøoffiser som blant annet hadde vært sjef for Sjøforsvaret i to omganger." Willoch stilte seg helt avvisende til Hartmark og Horve.
Mediene fulgte opp med reportasjer om krigsseilernes situasjon og krav fra krigens dager, og det oppsto i løpet av 1969 et betydelig press på de politiske myndigheter. Og så lyktes det. Per Borten satte ikke så lite av sin presisje på spill for å få sin koalisjonsregjering med seg.
På en regjeringskonferanse gikk man inn for å etterkomme forslaget til De Sjøkyndiges Forbund om å nedsette et utvalg. Statsminister Per Borten opplyste på et møte i Moss 28. august 1969 at henvendelsene var imøtekommet. I samråd med organisasjonene skulle det tas stilling til utvalgets sammensetning og mandag.
Ved Kgl. res. av 30. januar 1970 nedsatte regjeringen et utvalg med et todelt mandag. For det første skulle lovgivningen til fordel for sjøfolkene gjennomgås. I praksis kom dette til å konsentrere seg om de eksisterende pensjonsforhold og sosiale statlige ytelser. For det andre hadde utvalget i oppgave "...på fritt grunnlag å vurdere om det, på basis av alle tilgjengelig opplysninger og alle forhold tatt i betraktning, foreligger grunner som tilsier en annen disponering av "Nortraships hemmelige fond" enn den som er fastlagt etter Stortingets vedtak av 6. desember 1948, og herunder spesielt vurdere om fondsmidlene nå bør komme til utbetaling til krigsseilerne eller deres etterlatte, og eventuelt fremme forslag til retningslinjer for en slik utbetaling."
Dette, nedsetting av et utvalg med et slikt mandag, var helt avgjørende. Positiv vilje fra aller høyeste politiske hold, regjeringen, var løsenet. Som Thore Horve selv uttrykte det: "...uten dette ville vår aksjon ha ebbet ut i polemikk, påstander, beskyldninger med etterfølgende bitterhet og mistro." I oppnevnelsen av et utvalg ville det derimot ligge "... en innrømmelse av en eksisterende urett, som måtte ventes å føre til en viss utbetaling til krigsseilerne".
Om sitt eget arbeid bak kulissene høsten 1969 skrev Horve meget forsiktig; det ble "... et langt, vanskelig og ømtålelig arbeid" som måtte til før utvalget ble oppnevnt og sammensetningen avklart, "... hvor takt, målbevissthet, klokskap var nødvendige kriterier for å oppnå suksess".
På initiativ fra De Sjøkyndiges Forbund og med økonomisk støtte fra flere rederier, fikk alle på Stortinget og hele Regjeringen et eksemplar av Birger Dannevigs bok hver i desember 1969.
Beslutningen om et nytt utvalg og den positive holdningen fra Norges øverste politiske myndigheter, skapte selvsagt optimisme blant krigsseilere i det ganske land og blant norske krigsseilere bosatt i utlandet. Initiativ og virkelyst våknet. Lokalforeninger ble på nytt opprettet over hele landet. Trøndelag Krigsseilerforening, som ble stiftet 26. april 1970, utga for eksempel første nummer av bladet Krigsseileren. Etter grundig forarbeid, med blant annet nedsettelse av et arbeidsutvalg, ble Norges Krigsseilerforbund på nytt en realitet, i oktober 1970. Med representanter fra 21 krigsseilerforeninger fra Tromsø i Nord til Kristiansand i sør, ble Admiral Thore Horve valgt som det rekonstruerte forbunds første formann.
Det nyvalgte forbundsstyret, der flere gode, gamle navn fra den første organiseringen av 1951 ble valgt inn, startet med knapp økonomi, men med stort pågangsmot. Ved siden av gjenopptak av Nortraship-saken, dukket det opp boligspørsmål, kompliserte pensjonsproblemer og mye annet. Det var stort behov for et sentralt krigsseilerforbund.
Det regjeringsoppnevnte utvalget avga sin første innstilling våren 1970 og gikk sterkt inn for en fordobling av sjømannstrygdens ytelser for krigsfartstid. Forhøyelser ble senere vedtatt ved lov. Utvalgets annen innstilling ble avgitt i august 1971 og var delt i to fraksjoner. Flertallet fant at Stortinget i 1948 hadde hatt fullt lovlig adgang til å imøtekomme krigsseilernes krav om utbetaling av Nortraships hemmelige fond. Med utgangspunkt i dette "... alle forhold tatt i betraktning", uttalte flertallet at "... krigsseilernes misnøye over Stortingets vedtak om anvendelse av pengene ikke hadde vært uberettiget".
Konklusjonen var at Staten nå måtte "... bevilge de midler som må til for å innfri de forventninger til et oppgjør som krigsseilerne hadde under krigen og som de har vært så bittert skuffet over ikke ble innfridd ved krigens slutt". Som et "rimelig" oppgjør foreslo flertallet at alle krigsseilere ex gratia utbetales et nettobeløp på 200 kroner pr. fartsmåned.
Av praktiske grunner - for å slippe individuell skattlegging - ble beløpet satt til 180 kroner, en reduksjon på 10%. I krigsårene gjaldt 15% skattetrekk for ikke-forsørgere, 10% for forsørgere.
Da Håkon Kyllingmark presenterte innstillingen fra Nortraship-utvalget i Stortinget 27. april 1972, siterte han fra et opprop Norges Krigsseilerforbund hadde sendt Stortinget som uttalte at det er "... dommen over Norge på havet som faller når vår sak blir behandlet". Det var også dommen over "... vårt samfunns behandling av en gruppe i dette land..."
Kyllingmarks avsluttende ord lød: "Stortingets svar vil foreligge i dag, med takk og heder til krigsseilerne og vår sjømannsstand."
Ingen forlangte ordet etter Kyllingmark. Ved voteringen gikk et enstemmig storting inn for at det på statsbudsjettet 1972 ble bevilget et tillegg under et nytt kapittel kalt Nortrashipseilere, et tilskudd på 50 millioner kroner, pluss administrasjonsutgifter.
Ordbruken og vedtaket lød som fullstendig nye toner i krigsseilernes ører. Stemningen i Stortinget i april 1972 var ganske annerledes positiv enn i desember 1948. Jubelen sto i taket blant krigsseilerne.
Storparten av søknadene om utbetaling av ex gratia-beløpene kom i de to årene 1972 og 1973, da henholdsvis 18000 og 4 700 krigsseilere/deres pårørende meldte seg. Den store medieomtalen og god informasjon gjennom de lokale krigsseilerforeningene førte selvsagt til at krigsseilerne var snare til å sende inn søknad med de nødvendige opplysningene.
Direktoratet for sjømenn og Norges Krigsseilerforbund meldte om lykkelige krigsseilere som gledesstrålende fortalte at pengene var mottatt. Deres inntrykk var at "... de fleste krigsseilere nå føler at samfunnet etter dette har gjort opp for seg" - og rettet på den urett som ble sjøfolkene til del - de som seilte i krigsårene".
"Dekorasjoner til handelsflåtens folk skulle bli en gjenganger. Til tross for handelsflåtens store tap av mennesker, til tross for hundrevis av forlis, drift på flåter, livbåter og talløse redningsdåder, hadde bare et fåtall mottatt utmerkelser for innsatsen. De første tildelingene ble utført med minimal finesse fra norske myndigheters side. Medaljer måtte hentes på postkontoret, og mange krigsseilere sendte dem i retur. Thore Horve nedla et stort arbeid også for å få nye tildelinger av dekorasjoner. Endelig, i 1988 var det klart for en tildeling av høyst fortjente dekorasjoner til handelsflåtens sjøfolk, 43 år etter krigens slutt. Haakon VII Frihetsmedalje ble utdelt med større verdighet, under høytidelige seremonier kysten rundt og i utlandet".
