Følgende er hentet (og omorganisert) fra radiointervju i NRK, 9. august 1992, "Leif Heimstad - krigsseileren som skapte konvoibyen i Risør":
Leif Møller Heimstad startet å seile (førstereis) som 16-åring, i 1936. Han kom fra slekt med seilere; bestefaren var på seilskuter og forliste med skip i Nordsjøen, og hans far seilte under 1. verdenskrig og ble torpedert.
Leif var 20 år da krigen brøt ut. Han var på vei hjem for å gå styrmannskolen, skipet han var om bord i var 2-3 døgn fra norskekysten da tyskerne invaderte Norge. Skipet fikk beskjed om å snu og gå til alliert havn. De dro til USA. Hans første tanker, slik mange hadde, var å dra til Norge og kjempe mot tyskerne. I stedet seilte han under 2. verdenskrig, fem år i konvoifart. Han hadde forskjellige stillinger, som matros, fyrbøter, donkeymann, og endte opp som maskin-/kanonskytter i S.S.H.
Som mange krigsseilere, fikk også han senvirkninger etter krigen av de opplevelser han hadde under krigsseilasen. Han opplevde aldri krigsforlis, men hørte og så flere ganger skip i samme konvoi gå ned og med mannskap som hoppet i havet. Siste båten Leif var på under krigen var M/S Talisman, og den gjorde 17 mil så de gikk ikke i konvoi og holdt seg langt unna de. Så det var mer påkjenning enn konvoifart, for han visste at hvis de ble tatt var det lite sannsynlig at de ville bli reddet. Han hadde selv ellers en opplevelse på Cuba som gjorde inntrykk. De hadde en matros som hadde begynt å bli nervøs og holdt leven mens de lå med skip i havn. Det ble satt vakt på han for å passe på at ikke noe skjedde. Mens han som hadde vakt hadde tatt en liten pause, hadde matrosen forsvunnet. Besetningen gikk i gang for å finne ut av hvor personen hadde blitt av. Det viste seg at matrosen hadde begått selvmord. Dette ble sterke opplevelser for Heimstad.
Påkjenningene påvirket han både bevisst, og ubevisst, ifølge Heimstad selv. Særlig de siste månedene av krigen, da han gjorde tjeneste som skytter, følte han at nervene ikke var som de burde. Overgangen fra krig til fred ble vanskelig. Leif kom hjem i februar 1946 og gikk ned på arbeidskontoret for å få jobb. Han fikk beskjed at han var sjømann, og det var nok av folk som hadde kommet hjem i fra Sverige og andre plasser som skulle ha jobbene sine igjen. Så noen jobb var ikke tale om. Leif kjøpte da en fiskerute, kjøpte fisk og kjørte til folk på land. Men jobben ble tatt fra han av en som kom fra Sverige som hadde hatt jobben før krigen og var da berettiget til jobben. "Du møtte veggen", ifølge Leif. Mange krigsseilere hadde ingen eller lav utdannelse og lite teoretisk kunnskap. Så det å få seg jobb ble vanskelig for mange. Det at krigsseilerne også ikke kom hjem i samlet flokk (som for eksempel folk fra fangeleirene i Tyskland), gjorde at mottakelsen og den første tiden i Norge ble vanskelig for krigsseilerne.
Ifølge Leif tok det ikke mange år før han og mange andre krigsseilere skjønte at det var noe galt med de. Men de skjønte ikke nerver, noe heller ikke andre gjorde. Legestanden hadde heller ikke den nødvendige kunnskap til å forstå krigsseilernes lidelser. Så å "møte veggen", slik krigsseilerne gjorde, gjorde dem bitre ifølge Leif. For Leif sin del endret livssituasjonen seg etter han ble gift med Else Heimstad (se Aftenposten-artikkelen om Else vedlagt nederst på siden). "Hadde jeg ikke hatt Else, så hadde jeg ikke sittet her det er helt sikkert. Og hennes familie, ikke minst".
Leif Heimstad fant sitt "kall" senere, kampen for krigsseilernes sak. Han møtte Per Hansson i 1965 på en flytur til syden. Sammen skulle de være pådrivere for krigspensjon til krigsseilerne (se blant annet profilen til Leif Heimstad i Krigsseilerregisteret for mer informasjon). Endringen av lovverket i 1968 om krigspensjon ga krigsseilerne en økonomisk trygghet, og de ble samtidig anerkjent på linje med andre som hadde kjempet ved fronten.
Men da denne kampen var over, dukket det opp en ny ide. Mange av krigsseilerne var særlig hardt rammet, og de hadde behov for en slags nødhavn. Per Hansson og Leif Heimstad klekket ut en plan: de ville bygge ut en liten by i utkanten av Risør der de mest utsatte krigsseilerne kunne få hus og hjem.
De fikk mange aktive mennesker med seg. Olav Selvaag tegnet og planla byen. Mange kjente kunstnere ga sine bidrag til en omfattende innsamlingsaksjon og kommunene ga en del av sjømannsskatten til dette prosjektet. Fjernsynets aktive engasjement gjennom Erik Bye, var særlig viktig. På den måten ble konvoibyen i Risør til, med Leif Heimstad som leder. Else Heimstad var svært viktig i styringen av konvoibyen. Byggekomiteen ga beskjed, da de hadde fått igjennom at det skulle bygges, at når de var ferdig måtte Leif dra ned til Risør og få orden på hans ide. Leif og Else var fra Horten, men ble enige om at de skulle være i Risør ett år. De ble i stedet flere tiår.
Fra www.konvoibyen.com; om Heimstad og viktige støttespillere:
"Psykiske skader ble [på 1940 og 1950-tallet] ikke akseptert, verken av myndigheter, leger eller Rikstrygdeverket. Det offisielle Norge benektet på den tiden at det eksisterte skader blant krigsseilerne". I 1960-årene førte Leif Heimstad, Erik Bye, Per Hansson og flere støttespillere en hard kamp for sjøfolkenes rettigheter, noe som førte til ny lov om krigspensjon og skikkelige boforhold. Konvoibyen ble viktig for å påvise bolignøden blant krigsseilerne på landsbasis. Fra ideen om konvoibyen til realisering, gikk det bare ett år til 28 leiligheter stod ferdig. Byen ble en katalysator for at kommunene i Norge i 1969 fikk ansvaret for å tilfredsstille boligbehovet til krigsskadede. I dag står Konvoibyen i Risør som et symbol på anerkjennelse av krigsseilerne i Nortraship.
"[Leif] Heimstad var bestyrer i Konvoibyen fra 1968 til 2010. Han forsto hvor viktig det var at krigsseilerne ble registrert for å hjelpe dem videre i pensjonssaken. I 1965 begynte Heimstad å bygge opp et register over krigsseilerne, og to år senere hadde de 3500 navn i arkivet. For hans innsats for krigsseilerne og konvoibyen mottok både han, og hans kone Else Heimstad Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 1973 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull".
Per Hansson, "fra Kragerø. Forfatter og journalist i Dagbladet. Han hadde skrevet en rekke dyptpløyende artikler i Dagbladet om krigsseilernes skjebne. Som research hadde han intervjuet rundt 200 krigsseilere, og med dette bakgrunnsmaterialet kom den rystende boka ”Hver tiende mann måtte dø”. Leif Heimstad ble hovedkilden i denne dokumentaren, og de to tilbrakte mye tid sammen. ”Hver tiende mann måtte dø” hadde et budskap som opprørte, og den ble en bestselger da den kom i 1967".
