Gustav Adolf Emil Carl Steimler
The information on registered seafarers is not in all cases complete. As new sources are studied, information on engagements and medals etc. will be added to some of the already registered seafarers.
Date of birth
Date of death
Gender
Nationality
NorwayBirthplace
Place of living
County
Other
- Participant in WW2
Ex gratia-arkivet:
Registernummer under krigen: London 300069, NY 90724.
Gift med (jf. London-kort): Lina Steimler.
Han var ansatt i Nortraship, Montreal, i tiden 7.4.1941 - oktober 1942, i Nortraship, Halifax, i tiden 13.10.1942 - 28.5.1945.
Far til Gustav Adolf Steimler (1923 - 2014) som rømte til England 18 år gammel og ble utdannet sonaroperatør. Etter på mirakuløs måte å ha overlevd torpederingen av den norske korvetten "Montbretia", fortsatte han i marinen til han ble pensjonert som kontreadmiral etter variert tjeneste. Som pensjonist var han en periode generalsekretær i Redningsselskapet. ( Nekrolog i Aftenposten 11.12.14. Ola Bøe-Hansen: Sjøkrigen skjebner, 2005.)
"Gustav A. Steimler", RedningsSkøyta, nr. 4, 2003, s. 72:
"- Jeg rømte til England som 18-åring for å kjempe mot tyskerne. Jeg ville bli kampflyver, men det var det så mange andre som også ville, så jeg endte opp i Marinen, forteller han. I 1942 var han om bord i «Montbretia», en av de norske korvettene, som sonarobservatør.
- I november 1942 eskorterte vi en konvoi som fraktet forsyninger over Atlanteren, og jeg hadde peilet inn en tysk ubåt på babord side. Skipssjefen ba meg følge godt med på denne mens han bestemte seg for å ramme en annen ubåt vi hadde rett fremfor oss. Det var «populært» å ramme ubåtene på denne måten. Det betød effektiv senking av ubåten, samtidig som vi fikk ekstra permisjon. Vårt eget fartøy måtte jo på verksted etterpå. Vi kom aldri så langt fordi det dukket opp en tredje ubåt på styrbord side. Jeg glemmer aldri smellet og ristingen. Torpedoen traff forut på styrbord side og nærmest delte skipet i to. Alle forut ble drept. Plutselig var jeg under åpen nattehimmel og «Montbretia» begynte å synke. Livbåten hadde kilt seg fast og jeg stod og gruet meg til å hoppe i havet. Så smalt det igjen, jeg ble slått i svime og kastet på sjøen utenom synkeminenes dødelige rekkevidde. Disse detonerte da «Montbretia» nå begynte å synke. Det var ubåten på babord side som hadde «sløst» bort en torpedo på oss. Jeg var bevisstløs, men våknet etter hvert opp om bord i et av de andre marinefartøyene i konvoien. Med fare for egne liv, og faktisk helt mot reglene, hadde kapteinløytnant Monsen på KNM «Potentilla» stoppet skipet midt i infernoet og tatt opp folk fra livbåtene. Etter å ha fått vasket av meg den sorte oljen jeg hadde på hele kroppen, ba jeg om å få neste sonarvakt om bord hos mine redningsmenn. Litt nølende slapp skipssjefen meg til og etter hvert fikk jeg igjen kontakt med en tysk ubåt. Senere undersøkelser har vist at dette var den ubåten som sendte den første torpedoen mot «Montbretia», og som i realiteten senket den, forteller Steimler.
For tre år siden var han i Tyskland i forbindelse med et NRKopptak om disse hendelsene. Der møtte han ubåtkaptein Heinz Francke. - Jeg fortalte ham at det var feil at hans ubåt hadde fått æren for å ha senket oss. Han ble svært overrasket over det jeg fortalte. Årsaken til at «den tredje» ubåten aldri gjorde krav på senkingen av «Montbretia» var jo innlysende – den kom aldri til land fordi vi senket den.
Etter krigen fortsatte Steimler i den norske Marinen, etter hvert som skipssjef og som sjef for Tromsø Sjøforsvarsdistrikt. Fra 1976 var han i to år nestkommanderende for operasjonsdivisjonen ved NATO-ledelsen i Brüssel, og senere sjef for Sjøstridskreftene i Sør-Norge. Det var som pensjonert admiral han tok stillingen som generalsekretær i Redningsselskapet".
Sources
RA/S-3545/G/Gg
Geni.com
"Gustav A. Steimler", RedningsSkøyta, nr. 4, 2003.