The information on registered seafarers is not in all cases complete. As new sources are studied, information on engagements and medals etc. will be added to some of the already registered seafarers.
Ex gratia-arkivet:
Registernummer under krigen: London 26434, NY 6468.
OLAV SØRENSEN:
Kilde: Krigsseilernes loggbok
Mønstret på M/T"ERLING BRØVIG" ca 15.september
1939 i Farsund. Båten gikk da i fart på Stillehavet og vi
var 5-6 mann som ble sendt med "STAVANGERFJORD"
til New York,videre med jernbanen til Los Angeles og
derfra til San Pedro hvor vi bodde på Y.M.C.A. til vi kom
ombord i båten den 17/11-1939.
"ERLING BRØVIG" forlot San Pedro den 7.eller 8.april
,og vi var ett eller to døgn i sjøen da vi fikk beskjed om
at Norge var i krig med Tyskland."ERLING BRØVIG" førte
for det meste crude oil og før Pearl Harbour seilte vi på
California,Filippinene,Kina,Japan senere ble det Abadan,
Singapore,Borneo,Java,Sumatra,India og Australia. Etter
Pearl Harbour var vi i Sydney og fikk montert kanon akterut
og maskingeværer på brovingene. Dessuten ble vi utstyrt
med rifler. Vi fikk også opplæring i bruk av kanon og luftskyts.
Første alvorloige opplevelse var fredag 13.februar 1942
ombord i " ERLING BRØVIG". Vi var 12-15 tankbåter som
hadde fått i oppdrag å gå til Palembang på Sumatra for
å få med seg så mye olje som mulig før japsen kom. Etter
snaue to døgn fikk vi ordreom å komme oss ut.Japsen var
underveis. Vi hadde da bare fått lastet noen få tusen tonn
olje. Det tok hele natten å komme ned elva og ut i rom
sjø,hvoretter kursen ble satt mot Batavia på Java. Kl.1200
den 13.februar kom det tre japsefly og slapp bomber mot
"SEIERSTAD" uten å treffe. Hans Penne og en nordlending
hadde 12-4 vakta. Jeg løste av Hans til rors kl. 1 og han
gikk på utkikk akterut med kanonen. Ti minutter etter ringte
han på alarmtelefonen" Nå kommer faenskapet igjen"
Skiooer,1.styrmann og 3.styrmann var på broa. 3.styrmann
rapporterte etter hvert som båtene ble bombet. Omsider
kom han så i styrehuset og fortalte:"NÅ ER DET VÅR TUR".
Jeg spurte skipperen,idt han kom forbi om jeg skulle sikk-sakke.
Han svarte: Vent til du får ordre. Jeg hørte omsider flyduren
( 12-15 fly) og så kom 3.styrmannen og utbrøt"Nå så jeg at
de slapp bombene,en hel røys". Jeg hev så roret halvt
babord,og båten,med så lite last ombord,lystret roret med
en gang.. Av hele røysa med bomber var det bare en som
traff. Den traff heller ikke i maskinrommet som vel var
hensikten,men gikk gjennom båtdekket,poopdekket før den
eksploderte på hoveddekket. Hele mannskapet og
maskinistene var akterut,så bare en mann ble drept. Jeg
føler meg nokså sikker på at hadde ikke jeg på eget initiativ,
hevet roret hardt over,ville nok flere bomber ha truffet,og
da også i maskinrommet. Og da tror jeg ikke at vi hadde
sluppet unna med bare en mann drept. Kl. 1930 om kvelden
var vi herre over brannen,men da var båten akterut nokså
utbrent. Flyene kom over to-tre ganger for å se om de
hadde gjort skikkelog arbeid,og jeg stod på styrbord broving
og fyrte løs med maskingeværene hver gang de kom.Med
nødror kom vi oss fram til Batavia og fikk da reparert
styremaskinen. Gikk derfra til Ceylon og etter kort
opphold videre til Freemantle,Vest Australia,hvor vi ble
liggende i 8 måneder for å reparere skadene. Vi
tjenestegjord da som bunkringsskip for amerikanske
undervannsbåter.Stod ombord til oktober 1942 da jeg
mønstret av i Freemantle.
Kom deretter ombord i "BEAU".en tankbåt hjemmehørende
i Oslo og seilte med den til april 1944.Jeg var på 4-8 vakta,
utkikk på styrbord broving på "BEAU",som var lastet med
flybensin. Vi befant oss et eller annet sted i Det Indiske hav.
Plutselig i grålysningen så jeg en grønn stripe i sjøen med full
fart rett mot midtskipet. Jeg var overbevist om at dette var
en torpedo,og tenkte "var det her det skulle slutte". Den
hadde slik fart at det ikke var mulig å få slått alarm. Jeg s
nudde ryggen til rekka og håpet å stryke med i smellet.i
steden for å bli sprøstekt i brennende flybensin. Imidlertid
smalt det ikke.i stedet dukket det opp en storhval som
praktisk talt lå og skubbet seg mot skutesiden. Det var
i hvert fall et hyggelig møte med en hval.
Kom deretter ut med "BRITISH COLOMBIA EXPRESS"
,fram til september 1945.Hun gikk med tropper mellom
Sydney og frontlinjene på New Guinea.Da amerikanerne
omsider kom så langt at de skulle innvadere Filippinene,
nærmere bestemt Leyte,bestemte general MAC ARTHUR
at vi skull ha hele generalstaben ombord og være med på
selve invasjonen. Vi hadde en destroyer med som eskorte
og ble underveis angrepet av tre japsefly. Bombene gikk
i sjøen,men flyene klarte å skyte ned topppstaget og hull
i formasta,før vi skjøt ned det ene flyet og destroyeren tok
nummer to.
Vi lå ca 14 dager i Leyte,og det var krig med stor K hele
tiden. Der opplevde vi også Kamikaze flyene,dødsbomberne.
Vi så dem som en liten prikk høyt oppe i luften,de stupte
nesten loddrett og bommet sjelden. Tilbake til Australia
igjen etter ny forsyning med soldater og så retur til Manila.
Olav kom hjem til Norge i 1946 og gikk siden handelsskolen
i Farsund. I august 1950 ble filialen Mandal Radio Elektro
åpnet i Mandal,og Olav har siden da vært ansatt som
disponent i firmaet.Han ble i 1951 gift med Edith Bryne
fra Vanse på Lista,og de har 3 barn. Edith og Olav har sitt hjem i Mandal.
RA/S-3545/G/Gg