Olav Johnsen
The information on registered seafarers is not in all cases complete. As new sources are studied, information on engagements and medals etc. will be added to some of the already registered seafarers.
Date of birth
Parents
Gender
Nationality
NorwayBirthplace
Place of living
County
Enlistment district
Rank
Has sailed for shipping company
Education
Maritime inquiries 1940 - 1945
Other
- Participant in WW2
Olav Johnsen - Bilde v/ Jan G. Langfeldt.
Ex gratia-arkivet:
Registernummer under krigen: London 15291, NY 27830.
Gift med (jf. London-kort): Margot Johnsen, Kongshavn, Tromøy pr. Arendal.
D/T MADRONO ble 4/7/1942 tatt av tysk raider "THOR" i pos. S 29.50' E 70.00' den 4/7 på reise Melbourne til Abadan. Prisemannskap satt ombord.
Johnsen ble overført som fange til Cavite, Philippinene. Deretter overført Ofuna, Japan 23.09-43, videre til Omori, Japan 3.12.43 hvor han ble løslatt 17.9.1945.Ble påmønstret amerikansk skip YARMOUTH og ankom San Francisco 8.10.1945.
Reiste med D/S STAVANGERFJORD fra New York til Norge 8.12.1945.
Stuert Olav Johnsen forteller om japanernes straffemetoder og og sulten i japansk fangenskap.Intervjuet av Jan G. Langfeldt i 1995 og 1996.
På Filippinene, hvor nordmenneen var i tre måmeder, så de hvorledes japanerne straffet befolkningen for mindre forbrytelser. Olav fikk se at en filippinsk tyv fikk hugget av den ene hånden. Deretter ble han kastet på sjøen. På grunn av blodtapet druknet han fort. En annen gang så han hvordan en filippiner som hadde stjålet en eske med spiker, ble hudflettet så sterkt at huden på ryggen løsnet Andre filippinere ble hengt levende i trærne, eller de ble bundet nakne til en stolpe i solen hvor de måtte stå til de døde. "En spesiell, forferdelig drapsmetode var å binde fangen fast over en hurtigvoksende plante som vokste opp gjennom kroppen fra rektum," forteller Olav.
Først nå i 1996 - over 50 år etter kapringen, klarte Olav Johnsen å fortelle meg om dette og hva han ellers opplevde og tenkte før, under og etter kapringen. Selv ikke hans kone Margot og barna hadde han tidligere fortalt noe til. Han satt i rullestol i stuen på Tromøya og fortalte meg om sine opplevelser. Noen år tidligere hadde hatt slag, men han husket godt. "Den japanske brutaliteten skremte meg," sa han.
På Filippinene så han hvorledes japanerne straffet befolkningen for mindre forbrytelser. Han fikk se at en filippinsk tyv fikk hugget av den ene hånden. Deretter ble han kastet på sjøen. På grunn av blodtapet druknet han fort. En annen gang så han hvordan en filippiner som hadde stjålet en eske med spiker, ble hudflettet så sterkt at huden på ryggen løsnet Andre filippinere ble hengt levende i trærne, eller de ble bundet nakne til en stolpe i solen hvor de måtte stå til de døde.
Camp Ofuna
Olav og resten av det norske mannskapet ble sendt til Ofuna camp (arbeids/fangeleir) den 13/9 1943. Der døde 1. maskinist Anton Minsaas den 18/10 1943 - 10 dager før sin 60 års dag. Olav Johnsen fikk i oppdrag sammen med en av de andre av mannskapet å begrave Anton Minsaas. Han minnes en selsom opplevelse med en japansk ypperstedprest som sa noe de 2 norske ikke forstod. Heller ikke fikk de komme inn i tempelet. Men å grave en grav til urnen fikk de lov til.
Camp Ofuna var en leir som alle fanger kom til først. Det var en såkalt "Questioncamp" hvor de ble spurt om allt mulig. Olav Johnsen og de andre nordmennene som han var sammen med ble behandlet pent. Men i leiren var det også amerikanske flyvere som hadde blitt skutt ned. De hadde ikke lov til å fortelle noe de første 12 timene etterat de ble skutt ned. Dette var for at de ikke skulle røpe posisjonen til det hangarskipet de hadde startet fra. En av torturmetodene var å slå en spiker gjennom en av testiklene. De hadde det forferdelig forteller Olav Johnsen.
Sulten var verst
Det første året i leiren var verst forteller stuert Olav Johnsen. Og det verste var sulten sier han. Han veide 90kg før han kom i leiren og da han kom ombord i det amerikanske hospitalskipet i 1945 veide han 45kg. Dette til tross for at han den meste av tiden var kokk i leiren.
De fikk for det meste en blanding av ris og en japansk kornsort som heter koren. De fikk aldri kjøtt, sukker eller salt. Men de fikk mye grønnsaker. De fikk purreløksuppe og kunne koke suppe på innvoller. Ellers så fikk den japanske grønne teen og soyasaus. Julen 1943 og 1944 fikk de en mandarin hver.
Hvordan fangene lurte til seg mat
Det ble en sport å prøve å lure til seg mat. Og det klarte de. Det var en skredder i leiren som laget lommene så lange at de rakk ned til nedre del av leggene. Japanerne ransaket bare fangene ned til litt under livet når de gikk inn og ut av leiren eller matlageret som lå vegg i vegg med kjøkkenet. Selv om det alltid var en japaner med inn på lageret klarte de ofte å putte noe sukker ned i lommene. En frekk engelskmann som visste nøyaktig hvor sekkene var stjal sukker på følgende måte: Om natten passet han på når vakten var i motsatt ende av leiren enn kjøkken/matlageret. Da krøp han under brakken å borret et hul rett opp gjennom gulvet og inn i sukkersekken , fikk sukkeret til å renne fint ned og satte en kork i hullet når han ikke ville ha mer. Neste gang var det bare å fjerne korken. Men til slutt hadde en hel sekk blitt tømt. Da det og hullet ble oppdaget trodde japanerne at det hadde vært mus som var årsaken til svinnet.Men det var ikke alltid at man klarte å lure japanerne. En fange som ble kalt "Shadow" som ble tatt måtte stå ute hver natt i en uke sammen med vakten og i tillegg bli sendt ut på arbeid hver dag. I tillegg fikk han ikke noe mat den uken. Han overlevde fordi de andre fangene klarte å lure noe til ham.
Ellers var japanerne snille mot nordmennene. Hvis de fikk straff, så kunne de ofte takke seg selv for det. Og straffen var gjerne en eller 2 harde ørefiker. Hvis man da "spilte" litt og lot seg falle ble de små japanerne så overrasket over sin egen styrke at det ble med det. En ørefik kunne det for eksempel vanke dersom man demonstrativt så bort når man så en japaner ham på avstand unnlot å hilse på ham.
Arbeidet for de fleste var lossing på forskjellige jernbanstasjoner. Fangene ble kjørt ut om morgen og var ute i til dels hardt lossearbeid i 6-7timer. Olav Johnsen var på Onagegava stasjon og losset ved en tid. Det var store tunge kubber. Da var det triveligere på Shidomi stasjon hvor det ble losset mat - blant annet sukker og hermetikk. Dessuten ble det losset tobakksblader. Disse ble smuglet inn ved at de ble lagt på ryggen innenfor tøyet. I leiren strødde man sukker på bladene og rullet de til en hard stokk som de lot bli liggende en stund. Deretter ble de skåret i tynne skiver og brukt som rulletobakk. Når sjefen for leiren- en oberst - kom på kontroll parkerte han bilen sin i utkanten. Da bandt de tobakksblad under bilen. Når bilen så stod parkert og uten oppsyn inne i Camp Omori senere, plukket de bladene av igjen.
Stuert Olav Johnsen og pumpemann Tønnes Kviljo Tønnessen om fluktforsøket. Intervjuet av Jan G. Langfeldt i 1995.
"Det var 26. mars 1943. Jeg stod og strøk klær," sier Olav, "da ble jeg og de andre fangene plutselig kalt til messen akterut. En av livbåtene var forsvunnet. Det viste seg at Trygve Berge, Magnus Heggø og Tønnes Kviljo Tønnessen var borte. Vi var så forstyrret at vi ikke sa noe. Så da kapteinen spurte: "Hvor er svensken? ," var det ingen som svarte, heller ikke den svenske matrosen Karl G. Bivall som stod der sammen med oss. "Så svensken har flyktet, han også," sa kapteinen. "Er det meg han spør etter? " spurte Bivall. Nei, Bivall står der, sa jeg til kapteinen og pekte på Bivall."
Det ble gitt ordre om å snu "Madrono" 180 grader. Flukten hadde blitt oppdaget av de bevæpnede tyske vaktene som gikk sine faste runder på Madrono. De passet på at fangene ikke skulle få noen sjanse til å kapre skipet. Fordi flukten ble oppdaget relativt hurtig, tok det ikke lang tid før "Madrono" kjørte rett på livbåten med de tre flyktningene, som de satt og sang "Ja, vi elsker." De hadde tatt seieren på forskudd.
Det viste seg at det ikke bare var et mislykket fluktforsøk, men også et mislykket sabotasjeforsøk. "Trygve Berge var "Madronos" kanonmann" fortsetter Olav. "Før de låret livbåten hadde han stjålet noen av kanongranatene og sammen med Heggø og Tønnessen hadde han kastet dem ned i maskinrommet."
"Meningen var at vi skulle skade maskinen så meget at den stoppet," forteller Tønnes Kviljo Tønnessen, som har blitt 83 år og bor på Mosvold Hvilehjem i Farsund. "Men granatene eksploderte ikke. Dersom de hadde eksplodert, kunne de ha sprengt halve skipet i stykker. Det var ikke meningen. Vi hadde for lite kunnskap om det vi gjorde," sier Tønnessen, som bekrefter at det var engstelsen for å komme i japansk fangenskap som fikk de tre til å forsøke å flykte.
Låringen av livbåten gikk heller ikke etter oppskriften: "Vi klarte ikke å kutte alle livbåttauene samtidig. Livbåten raste med baugen ned. Alt ble derfor kastet hulter til bulter i livbåten eller havnet i sjøen, før vi omsider fikk den på vannet," fortsetter Tønnessen.
Etter sabotasje-og fluktforsøket ble det slutt på den gode fangetilværelsen. "Jeg ble kalt opp til kapteinen og forhørt om andre hadde vært med på planleggingen eller gjennomføringen av sabotasje- og fluktforsøket," sier Olav. "Ingen andre visste om dette, kaptein. Det var dessuten to nordmenn i den delen av skipet som kunne ha blitt sprengt i stykker. Vi vil da vel ikke drepe våre egne," sa jeg."Jeg er ikke så sikker på det," sa telegrafisten Gomez. Han var av spansk opprinnelse og hadde et kraftig språkbruk. Det var han som skrev ned alt på skrivemaskin. "Det er forferdelig hvor frekke de er," sa han. Han var en Hitlertype. "Du lyver oss rett opp i trynet," sa han. "Nei, det gjør jeg ikke," svarte jeg.
"Det er ikke noe for å forhøre han der mer," sa han til kapteinen og de andre offiserene som var tilstede. "Sett dem i land i Indonesia og skyt dem."
"Nei, det kan vi ikke gjøre," sa styrmannen, som var mer sympatisk, "vi får overlevere dem til japanerne." "Ja, vi får gjøre det," sa kapteinen.
Da dette ble kjent, ble engstelsen forsterket.
"Vi fikk lov til å komme opp og spise en gang om dagen. Men nå var det slutt på den gode skipskosten. Det var bare restemat som brødskalker, halve skiver og skorper," sier Olav.
Etterhvert som de nærmet seg Japan, steg nervøsiteten blant fangene. En natt hørte de morsesignalisering fra den tanken som Trygve Berge var i. "Men vi kunne jo ikke morse," sier Olav.
"Neste morgen ble Trygve funnet død. Hva han hadde prøvd å fortelle oss, fikk vi derfor aldri vite. Han ble 23 år. Trygves lik ble dumpet i sjøen, og etterpå måtte vi være i tanken døgnet rundt. Forholdet mellom de to andre sabotørene og oss øvrige fanger ble ikke bedre etter Trygves død. Heggø og Tønnessen holdt seg borte i et hjørne av tanken og hadde det ikke godt".
Participated in the following historical events 1939-1945:
- Påmønstret D/T Madrono som Stuert
- Påmønstret D/T Madrono som Stuert
Sources
RA/S-3545/G/Gg
Kr. Ottosen: Nordmenn i fangenskap 1940-1945.
Jan G. Langfeldt
RA/S-3545/G/Gi/L0006
